Varslere internt i organisasjonen

Intern varsling er den vanligste måten å blåse i fløyta på. Da er det ansatte i en bedrift som går tjenesteveien og rapporterer om forhold til de er oppbrakt over til sine kolleger eller foresatte, eller til tillitsvalgte, verneombud, styrepersoner, eller revisorer og ombud innad. På tross av at mange tror dette er den eneste legitime måten å varsle på, har sivilombudsmannen i Norge gjentatte ganger påpekt at det i et forfatningsperspektiv ikke er noe krav om alt av kritikkverdige forhold må tas opp internt før det bringes ut i offentligheten. Ei heller er det noe krav at slik varsling skal gi et fullt ut riktig og allmenngyldig bilde av hvordan det egentlig er på arbeidsplassen. Dette er et viktig prinsipp å få frem: selv om man kan oppfatte det som “ryddig” å ta opp ting med ledelsen før man varsler eksternt, er det altså ikke rent juridisk noen forpliktelse som arbeidstakere har.

Forskning viser uansett at intern varsling er den suverent mest vanlige formen for varsling. Næringwhistleblower_policyslivet i USA var veldig bekymret over at den nye lovgivningen om varsling som kom i 2010 skulle utløse et skred av eksterne varslingsskader, men i realiteten viser det seg at de aller fleste varslere fortsatt går tjenestevei eller søker å løse problemer internt gjennom fagforeningen eller andre plattformer. Det på tross av at den nye lovgivningen faktisk også gir store økonomiske incentiver til de som varsler eksternt. I følge forskningen er det bare 2 prosent av varslerne som går rett ut i offentligheten eller til myndighetene uten først å ta opp problemene med ledelsen i sin bedrift. Det viser seg også at den viktigste grunnen til å omgå intern varsling er mistanker om at det foregår alvorlig kriminalitet på arbeidsplassen.

Den som varsler internt, bør huske at det er viktig å tenke over hvem en skal varsle til. Som regel er det lurt å diskutere saken med kolleger eller en fagforeningsrepresentant før man går til ledelsen.