I Norge er døden noe man ikke prater høyt om. Døden er for mange noe skummelt og veldig ukjent. Døden er dessverre et tabubelagt tema. Da vi mistet Emil tenkte jeg at dette må vi jo være veldig alene om? Jeg kjente jo ingen som hadde mistet et ufødt barn. Jeg hadde verken hørt eller lest om noen som led samme sjebne som oss. Dere får ha meg unskyldt, men realistisk tankegang var fraværende på denne tiden. Jeg lurte på om enkelte grupper mennesker rett og slett var fritatte fra denne risikoen. Som f.eks Kongefamilien og andre kjente personligheter.
I Se og Hør sin nettutgave snakker Frithjof Wilborn åpenhjertelig om savnet etter lille Anna. Han beskriver tapet av sin lille datter som det vanskeligste som finnes.
Jeg synes det er positiv at Wilborn snakker offentlig om denne tragedien. Han får frem at savnet fortsatt er der, tross for at de har fire barn til. For mange er nok det vanskelig å forstå. Birte og Frithjof er faktisk fembarnsforeldre. Det vil alltid være en utfordring å synliggjøre det lille barnet som man mangler. Dette var en fin måte å gjøre det på, synes jeg!
Takk Frithjof Wilborn!
