2 år med “varslervern”

Sandviken Sykehus-saken har jeg fulgt både før, under og etter hovedforhandlingen i Bergen Tingrett. Jeg fryktet at saken ville gli inn i mønsteret over misforstått varslersaker – sakene som blir behandlet som noe helt annet enn det de egentlig handler om. Dommen inneholder flere logiske brister som ikke lar seg forklare på annen måte enn at retten ikke forstår mønsteret i slike varslersaker. Legger inn kommentaren min som jeg hadde på trykk i Bergensavisen da dommen falt:

SANDVIKEN-SAKEN: EN DOM MED MANGE SPØRSMÅLSTEGN

Universitetslektor ved juridisk fakultet, Birthe Taraldset

Det har vært store forventninger om at Sandviken-saken ville bidra til viktige avklaringer innen varslingsjussen. Etter min mening synes dessverre den foreliggende dommen å bekrefte den umodne rettstilstanden som eksisterer på feltet. Det Hauge står igjen med, er en rettssak som er tapt på alle punkt- og et ansvar for Helse Bergens saksomkostninger på over en million kroner! Dommens resultat vil jeg ikke uttale meg om direkte så lenge den ikke er rettskraftig, men noen av premissene som retten bygger sin avgjørelse på, vil jeg kommentere.

Varslingsjuss er ikke tradisjonell norsk arbeidsrett! I engelsk rett omtales varslingsjuss som «The new law». Dersom rettens aktører ikke til fulle ser og forstår både de juridiske og de organisasjonspsykologiske sidene ved slike saker, vil varslere aldri få det reelle rettsvernet som de nå er ment å skulle ha. Under hovedforhandlingen viste Hauges advokater til den organisasjonspsykologiske forskningen om hvordan organisasjonskulturer med bestemte trekk reagerer på kritikk. Det er et mønster mellom slike organisasjoners evne til konflikthåndtering og utviklingen i varslersaker. Dersom ikke de ulike påståtte varslings- og gjengjeldelseshandlingene plasseres inn og forstås på denne bakgrunn, er det en reell fare for at de ulike enkelthandlinger- og hendelser kan pulveriseres bevismessig- slik også Helse Bergen har lyktes med.

Jeg har tidligere hevdet at Hauges ulike varsler egentlig var knyttet til det samme underliggende forhold: En bekymring for en organisasjons- og sikkerhetskultur som Hauge og andre ansatte opplevde som lite forutberegnelig og uttrygg. I dommen ser vi imidlertid at retten stiller store krav til innhold og klarhet i hvert enkelt varsel. Flere av Hauges varsler beskrives som diffuse, og de vurderes ikke i sammenheng. Spørsmålet om han ble utsatt for gjengjeldelseshandlinger for sin varsling blir på samme måten pulverisert. Retten avviser i en setning at den finner bevist trakasseringshandlinger og overser vitneførsel og dokumentasjon på at for eksempel Hauge ble uthengt med navn og bilde i foredrag som ble holdt av ledende ansatt for det nasjonale sikkerhetsmiljøet. Dette er en handling som alene bør kvalifisere som alvorlig trakassering.

Dommen er omtrent tom for betraktninger om de organisasjonspsykologiske forhold. Ingenting nevnes om arbeidsgivers ansvar etter andre bestemmelser i arbeidsmiljøloven: ansvar for det psykososiale arbeidsmiljøet, omsorgsplikten for ansatte og ansvaret for konflikthåndtering. Retten overser for eksempel fullstendig oppsiktsvekkende vitneførsel fra en rekke andre ansatte som også fortalte om at de var blitt utsatt for sanksjonering fra arbeidsgiver. Dommen sier heller ingenting om hvordan arbeidsgivers ansvar og kravet til arbeidstaker gir seg utslag i en påstått varslingssituasjon hvor arbeidsgiver ikke har etablert noe system for håndtering av varsling.

Det eneste stedet noen av disse viktige punktene kommenteres, er i lekdommer Hilde Fasmens dissens. Her gir Fasmen uttrykk for at Hauge synes å ha hatt grunn for å fremme kritikk. I dissensen sies det også at hans måte å opptre på og hans måte å utrykke seg på ved å være lite konkret, likevel ga signaler om at ikke arbeidsmiljøet var som det burde på RS og at dette da også ble bekreftet i arbeidstilsynets rapport. Det vises også til Sundsvalls rapport om utydelig ledelse og at det var mangler knyttet til ledelsens formidling til pleiegruppen om behandlingsfilosofi og behandling av hver enkelt pasient. Det anføres at den situasjonen som utviklet seg muligens kunne latt seg løse ved at ledelsen hadde samtaler med Hauge.

Dissensen er ufullstendig i forhold til alt det som kom frem under hovedforhandlingen, men det som nevnes er sentralt og underbygger en oppfatning av at arbeidsgiver hadde en klar oppfordring til å handle annerledes. At det er en sammenheng mellom trekk ved organisasjonskultur, evne til å tåle kritikk og konflikteskalering, finnes det etterhvert mye forskning på. I en eventuell ankesak, bør dette være et punkt som bevismessig bør gis betydelig større plass.

Dommen for øvrig bærer preg av at man overser den ubalansen som i utgangspunktet eksisterer mellom en ansatt og hans arbeidsgiver. I dette tilfellet er det Staten selv som er arbeidsgiver og som dermed har ubegrensede ressurser i motsetning til en alminnelig ansatt. Det er den manglende håndteringen av varselet og varsleren som oftest er hovedårsaken til at konflikter i varslingssaker utvikler seg og får et slikt omfang at den ender i retten. Ansvaret for å håndtere selve varselet og innholdet i det, representerer virksomhetens samfunnsansvar, mens ivaretakelsen av varsleren representerer arbeidsgiveransvaret. Det er arbeidsgivers ansvar å ta imot et varsel, forsikre seg om at det er forstått og gi varsleren trygghet for at det vil bli håndtert på en forsvarlig måte. Dette stiller krav til ledelse og kommunikasjon, noe som igjen vil hindre konflikteskalering.

Som forsker i rettsvitenskap, måtte jeg selvsagt ha forstått og godtatt det foreliggende domsresultat dersom det bygget på premisser som viste at retten hadde sett og forstått varslingsproblematikkens flerfaglige utfordringer- og plassering i forhold til arbeidsgivers øvrige arbeidsgiveransvar. Slik denne dommen fremstår, blir jeg ikke overbevist om dette. Faglig sett skulle jeg gjerne se en anke i denne saken, men dersom denne dommen representerer rettstilstanden, innebærer det en enorm økonomisk risiko for Hauge, som allerede er idømt saksomkostninger på over en million kroner. Hvilke signaler sender dommen til arbeidstakere rundt om i landet? Det er oppsiktsvekkende at retten i en sak som denne ikke en gang benyttet anledningen til å ilegge hver av partene ansvar for egne saksomkostninger. Hvem vil nå tørre å prøve en varslingssak i retten? Fremdeles er det lite forståelse for problematikken blant våre politikere. Forslaget om å etablere en nøytral og uavhengig varslingsenhet som kunne ha bidratt til å håndtere saker som dette, var det dessverre bare Venstre og Høyre som stemte for i Stortinget.

I stede for å holde seg til objektive funn rundt saken, massarkerte ledelsen i Helse Bergen Hauge med nedlatende betegnelser og beskrivelser som ikke hadde noe med de faktiske forhold å gjøre. Retten gikk fem på og trodde Helse Bergens vitner og overså fakta om varsling og vitnemål fra ansatte. Helse Bergen flyttet fokus fra varsling til personrelatert mobbing og faglig uenighet og retten gikk rett på limpinnen. Dette har vært en manns kamp alene mot den “mektige” norske stat. At retten tror tillitts instutisjonen Norge i stede for et enkelt individ som Hauge er helt i tråd med vanlig rettspraksis i dette fantastisk flotte “demokratiske landet”. Det har vært ansvarsfraskrivelse fra første sekund i denne saken. Helt fra enhetsledelsen på Sandviken, via Helse Bergen ledelsen personifisert gjennom Rannveig Frøyland, til stortingsminister Sylivia Brustad. Alle disse “makt” personene er nok glad det endelig er over og at de har fått fordelt skylden på andre enn seg selv. Overføringen av skyld har skjedd på alle nivåer for å verne seg selv og vitner om store mangler i et “sykt” system.