Noen mener at norske ledere nå er umyndiggjorte og taper i kampen mot sine kverulerende og omstillingsmotvillige arbeidstakere. Kan det være at enkelte ledere er dårlige og uten kontakt med behovene i det moderne arbeidslivet?
Ukeavisen Ledelse har i flere år nå gjort seg til talerør for “de maktesløse” lederne, de som nå ikke lenger får bestemme alt som det passer dem og som nå må tilpasse seg utviklingen i verden og arbeidslivet i utøvelsen av sin ledergjerning:
Sjefer gjør lurt i å forberede seg på hardere vindkuler i årene fremover. Det lureste er å jobbe skikkelig med arbeidsmiljøet.
Det er vel knapt en uttalelse om moderne ledelse som får håret til å legge seg flatt bakover, men det er i alle fall en begynnende observasjon også i Ukeavisen om at noe er i ferd med å skje i norsk arbeidsliv.
Redaktør Lerø har gjennom de siste par årene gjort det åpenbart for sine lesere at han nok selv er tilhenger av en annen form for ledelse, der sjefens ord nettopp er sjefens ord. At utviklingen synes å gå i feil retning har redaktør Magne Lerø mer enn en gang gitt uttrykk for. Sist dokumentert i artikkelen om de skjebnesvangre utfallene av ledergjerningene til Eli Arnstad, Gerd-Liv Valla og noen flere.
Igjen insisterer Lerø på at Valla-saken egentlig handlet om avdelingsleder Yssen som ikke gjorde jobben sin – og Valla som kom i skade for å håndtere saken dumt – og at saken i Enova like godt kan være av samme støpning. Det er merkelig at en redaktør for et tidsskrift om ledelse insisterer å skrive om sakene som om de handler om noe helt annet enn ledelse.
I dagens kommentar utvider Lerø fiendebildet til å omfatte de folkevalgte: lederne er kringsatt av fiender, både de ansatte og nå de folkevalgte. Og i Enova-saken skjer det uhørte at folkevalgte engasjerer seg i det skakkjørte arbeidsmiljøet som verken den avgåtte lederen eller den sittende styrelederen har vist annet enn mostand mot å rette opp i.
For hver gang bildet av de “maktesløse” lederne skal males fram i Ukeavisen Ledelse, så brukes den samme håndfull mennesker for å illustrere sannheten i påstanden. At tusenvis av ledere hver dag på utmerket vis håndterer tillitsvalgte, vanskelige personalsaker, arbeidsmiljøspørsmål, innblanding fra folkevalgte eller annet nevnes ikke. Hvorfor ikke?
Finnes det virkelig ikke andre ledere og annen ledelse å kommentere og lære fra enn Gerd-Liv Valla, Eli Arnstad og Allis Helleland?
About Pål Hivand
