I morgen lanserer Per Yngve Monsen boka “Muldvarp i Siemens”. Boka er Monsens fortelling fra det indre livet i Siemens Business System fra tiden før han varslet, fram til resultatet i etterkant. Monsen varslet om overfaktureringen av Forsvaret internt i det norske selskapet. Da ingenting skjedde, valgte han å varsle konsernledelsen i Tyskland om saken, i tråd med selskapets retningslinjer.
Ifølge Monsen var det for Siemens aldri aktuelt å rydde opp i bedrageriet av det norske Forsvaret. Han beskriver i boka hvordan det første møtet forløp etter at den norske Siemens-ledelsen hadde fått vite om at konsernledelsen i Tyskland var orientert om saken:
Utdrag fra “Muldvarp i Siemens:
Den tette og intense atmosfæren skyver meg nesten ut av rommet igjen. Det er fullt av mennesker her, men ingen lyd. Øverst ved langbordet sitter selskapets to ledere og stirrer hatefullt på meg. Jeg bryter øyekontakten for å finne en ledig plass, helst så langt unna disse karene som mulig. Det er imidlertid kun to ledige stoler, og det er ved siden av toppdirektøren selv. Veien rundt bordet er lang, og den eneste lyden som høres, er buksebeina som slår mot hverandre. Sjefen reiser seg idet jeg dumper kraftløst ned i stolsetet. Samtidig som han klasker noen papirer i bordet, brøler han rasende:
«VI HAR EN MULDVARP HØYT OPPE I SYSTEMET. HAN SKAL FINNES OG SPARKES!»
Det gjaller i veggene, og effekten av den påfølgende stillheten virker lammende. Direktøren fortsetter i et noe lavere stemmeleie: «Så langt har vi sporet rapporten til Oslo hovedpostkontor. Vi kommer ikke til å gi oss med det, alt skal endevendes for å finne den ansvarlige.» Øynene hans har under hele opptrinnet vært stivt festet på meg, som sitter kanskje en meter unna.
Mellom de øredøvende pulsslagene flimrer den uvirkelige forestillingen forbi. «Nå kan dere komme opp hit og se igjennom rapporten og fortelle hva dere synes.» Økonomidirektøren har snudd på dokumentet og skjøvet det ut på enden av bordet. Sekundet etter høres skrapelyden av flere stoler i bevegelse, og i neste øyeblikk står direktører og sjeføkonomer oppstilt som om de skulle være i en matkø. Førstemann har allerede løftet litt på rapporten for å få en bedre lesevinkel. Forsiden blir med ett synlig for alle, og særlig tydelig kan jeg lese tittelen: «Confidential report».
Divisjonsdirektør Moestue blar i dokumentet og sier høyt: «Dette kjenner jeg overhodet ikke til, men det ser ut til å komme fra noen i min divisjon. Monsen, kjenner du til dette?» Jeg klarer å få mumlet frem at rapporten er ukjent for meg. Diskusjonen blir mer og mer høylytt etter hvert som flere leser gjennom dokumentet, og temaet er naturlig nok den illojale varsleren.
«Tenk å gjøre dette mot Skymoen da!» utbryter en indignert kvinnestemme.
Andre kaster lange blikk i min retning, og tankene går til det jeg en gang leste om varslere og deres endelikt som trygdede vrak. Er det en slik skjebne som venter nå? Etter hvert som stemmevirvaret avtar, drar administrerende direktør stolen tilbake for å markere møtets slutt. Blikket mitt er stivt festet til et punkt på veggen mens alle bevegelsene i rommet gradvis avtar. Bevegelser som opphører helt ved smekket av døren som lukker seg etter nest siste mann.
About Pål Hivand
