Den verdige varsleren?

2007 ble et år i varslingens tegn, blant annet som et resultat det rettslige vernet av varslere innlemmet i Arbeidsmiljøloven 1. januar 2007. Men debatten pågår fremdeles; når er varsling forsvarlig, hvordan skal varsling gjennomføres, og ikke minst: hvem er den verdige varsleren? Debatten om varsleren kjenneteges først og fremst ved debattantenes krav om at varslerens motiver og handlinger i enhver sammenheng skal være edle og verdige og rene som nyfallen flass. Samtidig er det (fremdeles) et krav at varsleren skal være lojal mot den virksomhet eller personer det varsles om.

- Han lagde en god og viktig bok, men så mener jeg han slapp lett unna for å ha skrevet en bok under møter, sier A-magasin redaktør Kjersti Løken Stavrum til NA24/Propaganda,  om Håvard Melnæs og boken “En helt vanlig dag på jobben”.

At Melnæs skrev deler av boken mens han fremdeles arbeidet i Se og Hør er altså kritikkverdige i Løkens og andres øyne. Også Siemens-varsleren Per-Yngve Monsen og kollegaene i firmaet Explisit Ytringskompetanse mener det finnes klare begrensninger i hva som kan kalles varsling.

I artikkelen “Hva varsling ikke er” forfekter Siemens-varsleren Per-Yngve Monsen, kommunikasjonsrådgiver Arild Aspøy og psykolog Andreas Høstmælingen i firmaet Explisit Ytringskompetanse tre klare begrensninger i forhold til hvem som kan kalles varsler – og hvem som ikke faller inn i definisjonen av en varsler:

1. En varsler sier fra om de kritikkverdige forholdene mens vedkommende er ansatt, og altså ikke etter at arbeidsforholdet er opphørt.
2. Kritikkverdige forhold må gjelde forhold som ikke bare angår en selv.
3. Trivielle forhold er ikke grunnlag for varsling (og altså ikke kritikkverdige forhold).

Til nettstedet FriFagbevegelse utdyper de sine standpunkter og hevder begrensningene (over) er nødvendig for å sikre seg mot en stadig utvanning av varslings-begrepet. De er bekymret for at arbeidslivets dissidenter og kranglefanter skal bruke lovvernet av varslere som beskyttelse for usakligheter og trivialiteter mot sin arbeidsgiver: 

Lovparagrafene legger for det første til grunn at det skal dreie seg om saker av et visst alvor: brudd på lover eller retningslinjer. Dernest er det et krav at det skal varsles om dette internt først, før man tar saken til eksterne parter som mediene, hevder Arild Aspøy og Per-Yngve Monsen.

Argumentasjonen som brukes i artiklene “Hva varsling ikke er” og “Varsler-begrepet utvannes” er interessant, men knapt i tråd med verken internasjonal forskning, internasjonal arbeidsrett, eller den norske arbeidsmiljøloven for den del.  I lovforarbeidene til den nyeste grunnlovsbestemmelsen om ytringsfrihet kommer det klart fram at lovgiverne forutsetter at arbeidsgivere i framtiden i større grad må tåle debatt og ytringer fra sine arbeidstakere, framfor å sanksjonere eller gjengjelde arbeidstakeres ytringer. Stortinget har heller ikke vedtatt et absolutt krav om intern varsling, før eventuell ekstern varsling, slik det hevdes. Riktignok anses intern varsling å være hovedregelen, men lovgiverne åpner for at det kan finnes tilfeller hvor intern varsling ikke er hensiktsmessig eller mulig. Ombudsmannen for forvaltningen har også gjentatte ganger uttalt at det ikke kan stilles absolutte krav om intern varsling før eventuell offentliggjøring.

Forskerne Stig Berge, Ståle Einarsen og Brita Bjørkelo ved Bergen Bullying Research Group deler heller ikke oppfatningene fra Aspøy, Monsen og Høstmælingen – verken når det gjelder internasjonal forskning, arbeidsmiljøloven eller faren for utvanning av varslings-begrepet:

Den nye arbeidsmiljølovens § 2-4 som ses i sammenheng med Grunnlovens § 100, som styrket grunnlovsvernet for ansattes ytringsfrihet, fastslår at arbeidstagere har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten. Ved fare for bevisforspillelse er det også forsvarlig å varsle til tilsynsmyndigheter eller andre offentlige myndigheter. Loven i seg selv begrenser med andre ord heller ikke varsling til de tre begrensningene fremsatt av Monsen og Aspøy, skriver de i artikkelen “Hva en varsler er og ikke er” i Aftenposten.

Hva gjelder året 2007 ville antakelig Ingunn Yssen fått problemer med å oppfylle Explisits kriterier, ettersom hun varslet offentligheten i det samme øyeblikk som hun sa opp jobben. Dessuten var det på dette tidspunkt tvil om mobbingen hun varslet om gjaldt andre enn henne selv. Spørsmålet da blir, burde hun blitt i jobben og burde hun være uten rettslig beskyttelse mot gjengjeldelser inntil det eventuelt lot seg bevise at også flere enn henne selv var mobbet?

Problemet med Explisit sine tre krav/påstander til varslere, er at de bidrar til å gjøre varslerens motiver og framgangsmåte til det avgjørende for om en ytring kan anses som varsling eller ikke.  Når deres påstander dessuten viser seg å ikke holde vann, verken forskningsmessig eller juridisk, bidrar de til ytterligere forvirring i en sak som åpenbart behøver atskillig mindre av det, både hva gjelder fakta, forskning og jus.

Per-Yngve Monsen varslet om korrupsjon, smøring og ukultur i norske Siemens, et firma hvis konsern nå antas å ha utbetalt 10 milliarder kroner (!) i korrupsjonspenger globalt. Sett nå at Siemens ikke hadde gått etter Monsen, men ryddet opp når Monsen varslet internt (som han gjorde først). Ville det da være overflødig å varsle offentligheten? Er det for offentligheten irrelevant å vite at lederen av landets største fagforbund mobber og trakasserer sine medarbeidere, så lenge hun selv rydder opp internt?

Varsling befinner seg i det juridisk minelagte området mellom ytringsfrihet og arbeidsrett, og den juridiske jakten på den “verdige varsleren” er etter mitt skjønn en alvorlig og fullstendig avsporing av varslingsdebatten. Så får vi heller leve med et offentlig ordskifte om for eksempel Håvard Melnæs eller Ingunn Yssen er verdige nok som varslere. Det er jeg sikker på at både de og andre varslere kan leve med.

1. januar 2008 er det nøyaktig ett år siden varslerne i Norge fikk lovbeskyttelse gjennom Arbeidsmiljøloven.