Fred i Forsvaret etter møte?

Ifølge NRK Nyheter får Leif Sverre Rosén fortsette i sin stilling som leder av Forsvarets Sanitet etter endt permisjon sommeren 2008. Det skal være resultatet etter dagens møte mellom forsvarssjef Sverre Diesen og generalmajor Leif Sverre Rosén.

På dette nettstedet skal vi ikke sutre over at en kritiker og varsler faktisk får beholde sin jobb, etter alt som har skjedd. Men med dagens utvikling, blir det ikke mindre spennende å høre forsvarsministerens redegjørelse for Stortinget i morgen. Spørsmålet som melder seg er jo: Er dette nivået på personalforvaltningen og fagligheten i den militære toppledelsen? Og hva var egentlig årsaken til den oppsiktsvekkende avtalen mellom Diesen og Rosén? Og hva med forsvarsledelsens og statsrådens ulike karakteristikker av sanitetssjefen?

Både forsvarssjef Sverre Diesen og forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen har mer enn antydet at Rosén ikke gjorde jobben sin, og ikke skaffet tilstrekkelig antall leger til norske soldater i Afghanistan. Men de avtaler om ansettelse av nye leger til tjeneste i Afghanistan som de siste dager er omtalt i mediene, viste seg altså å være inngått av Rosén selv. I dag grep statsråden inn personlig og sikret en endelig avtale som vil gi de norske soldatene i krig tilstrekkelig medisinsk sikkerhet.

Det oppsiktsvekkende ved avtalen om avskjed av Rosén var i hovedsak to ting: 1) at den angivelelig skulle være inngått under sterkt press mot Rosén, og 2) at den påla Rosén livslang (og grunnlovstridig) taushetsplikt om forhold som gjelder Forsvaret og den konkrete saken. Rosén er en embetsmann på svært høyt nivå, og må derfor finne seg i å bli målt på resultater. Sånn sett har han et moderat stillingsvern, og må være forberedt på å miste jobben dersom han ikke fyller de krav som er satt til den. Det var altså det både forsvarsjefen og forsvarsministeren hevdet var tilfelle.

Dersom de hadde hatt rett, ville ikke en oppsigelse forarge eller overraske. Saken er imidlertid at Rosén langt på vei har sannsynliggjort at så ikke er tilfelle. Flere tidligere og nåværende kollegaer har bekreftet Roséns framstilling. Formuleringen om den oppsiktsvekkende taushetsplikten, og nærheten i tid til hans omstridte utsagn om prekær legemangel og manglende medisinsk sikkerhet for norske soldater, mer enn sannsynliggjør at avtalen var et direkte resultat av forsvarsledelsens irritasjon over Roséns offentlige uttalelser.

I så fall, dersom Rosén anses som varsler, ville det være Forsvarsledelsen og Forsvarsdepartementet som ville sitte med bevisbyrden om at avtalen, oppsigelsen, studiepermisjonen og taushetsplikten ikke var gjengjeldelse for hans uttalelser. Arbeidsmiljølovens §2-5 sier tydelig at det er arbeidsgiveren som har byrden med å bevise at gjengjeldelser ikke har funnet sted. For varsleren selv, er det tilstrekkelig å sannsynliggjøre at gjengjeldelser har skjedd, og i så fall skal retten legge til grunn av gjengjeldelser har skjedd.  Altså, med mindre arbeidsgiver beviser det motsatte.

Muligens er dette som har gått opp for den juridiske ekspertisen i Forsvaret og Forsvarsdepartementet?

Ad:varsel har en rekke artikler om saken. Du finner dem alle her.