Norsk Tjenestemannslag sin representant i Nasjonalmuseet, Morten Thorkildsen, sier til Aftenposten at han oppfatter den offentlige debatten om ansattes ved museet ytringsfrihet som overdimensjonert. Slik sett dokumenterer Torkildsen at ingen form for sensur fungerer så godt som den man pålegger seg selv.
Torkildsen signaliserer en helt annen holdning til saken enn øvrige tillitsvalgte og fagforbund ved museet. Han mener det nå er viktig å etablere godt fungerende interne kanaler for informasjon. Naturligvis er intern debatt viktig, men den fungerer ikke som erstatning for allmenn ytringsfrihet.
Og det er nå engang slik, at strenge restriksjoner på ytringer og meninger gjerne overføres til den interne kulturen. Slik sett blir det som ikke er tillatt å si eksternt, heller ikke god latin internt. Omvendt gjelder samme prinsipp: dersom ytringsklimaet er godt og restriksjoner ikke legges på den offentlige debatten, blir det desto lettere å ta de nødvendige debattene internt.
Når den “interne” debatter tyter ut av veggene, så er det, som også Torkildsen er inne på, et tegn på at de interne kanalene er ikke-eksisterende. Men Torkildsen tar grundig feil dersom han tror internt og eksternt ytringsklima ikke henger sammen. Så hva er egentlig NTLs holdning til arbeidstakeres ytringsfrihet?
Uutalte trusler om sanksjoner mot frittalende arbeidstakere er kanskje det sterkeste virkemiddelet for å innføre selvsensur. Dagens intervju med tillitsvalgte i Aftenposten dokumenterer hvor virkningsfullt det kan være.
Mer om saken finner du her. Les også Ad:varsels kommentar “Despotenes inntog“.
Ad:varsel har omtalt saken tidligere her.
About Pål Hivand
