Politiets jakt på pressekilder og “utro tjenere” blant Stortingets representanter gjør spørsmålet om et sterkere kildevern svært aktuelt. Politiet har nå gjennomført forhør av stortingsrepresentant Andre Oktay Dahl (H) for å finne ut hvem som lekket den omstridte politirapporten om sikkerhetsbransjen. Rapporten fikk bred og omfattende omtale i TV2 og andre medier.
Men en demokratisk stat som iverksetter politietterforskning av egne representanter i nasjonalforsamlingen som følge av det som oppfattes som en ubehagelig og utidig debatt i offentligheten, nærmer seg faretruende definisjonen på et diktatur. Det er på høy tid å innføre allminnelig kildevern i landet.
Diskusjonen om norsk kildevern handler alltid om pressens arbeidsbetingelser og rettigheter, og aldri om hva som tjener samfunnet og den enkelte innbygger. Men kildevernet er en naturlig forlengelse av den enkelte innbyggers ytringsfrihet, og ikke en konsekvens av de publisistiske rettighetene. Først og fremst.
Sveriges meddelarskydd er et godt utgangspunkt for å diskutere det norske kildevernet. I Sverige er enhver offentlig ansatt beskyttet i sin kontakt med pressen, ved at etterforskning av kilden er streng forbudt. I år er det også foreslått øvre strafferamme på seks måneders fengsel for arbeidsgivere eller andre som forsøker å etterforske og finne fram til identiteten til slike kilder.
Bør så ikke politiet kunne sikre sensitiv informasjon og sikre integriteten av sine egne etterforskninger og rapporter? Naturligvis, men det gjør man ikke ved å angripe landets nasjonalforsamling eller kildene. Tv2s avsløringer viser nemlig at lekkasjer fra politiet også i stor grad havner i kriminelle hender. Det burde være et atskillig større problem. Politiets interne organisering, systemer og egne ansatte synes derfor å representere en større trussel mot sikkerheten enn de eksterne kildene til offentligheten. For å si det forsiktig.
Vi må imidlertid ikke stille oss slik at vi forhindrer oss selv i, når situasjonen krever det, også offentlig kan diskutere innholdet i dokumenter som i utgangspunktet ikke var ment for offentligheten. Til det behøver vi varslerne.
For selv når vi snakker om dokumenter som såvel saklig som lovlig er unntatt offentlighet, kan det være en etisk riktig handling å offentliggjøre dem. For eksempel dersom det retter offentlig søkelys på saker og fenomener som ellers ikke ville blitt oss til del. F.eks. om næringslivets bruk av tvilsomme sikkerhetsselskap og ulovlige metoder, som det var snakk om i dette tilfellet. Javel, så er det ikke dokumentert at Kjell Inge Røkke og hans selskap Aker har brutt loven.
Flott. Men det kan da på ingen måte styre hvilke saker vi skal diskutere og hvordan vi skal gjøre det? Kjell Inge Røkkes korrupsjonsdømte navn og rykte er vel ikke det som skal sette grensene for ytringsfriheten i dette landet.
Stortingsrepresentant Andre Oktay Dahl tar nå til ordet for at Stortinget bør styrke kildevernet til norske medier.
– At vi bør gå gjennom kildevernet på bakgrunn av denne saken, det tror jeg er hevet over enhver tvil, sier Oktay Dahl til TV2 Nettavisen.
Men Oktay Dahl: hvorfor ikke styrke kildevernet og det generelle rettsvernet til varslerne og befolkningen generelt ? Vi snakker ikke bare om forholdet til pressen, men til hele vårt samfunn. Den omtalte politirapporten avdekker at vi ofte har behov for uredde borgere som kan fortelle oss det verken myndigheter eller næringsliv selv vil fortelle. Og det er det denne saken handler om.
Det minste vi kan gjøre er å beskytte dem. Og merkelig nok: de klarer det i Sverige, uten at noen kan påstå at det svenske samfunnet av den grunn har gått av hengslene.
About Pål Hivand
