I noen år nå har debatten om varslerne pågått i norsk offentlighet. Varslerne anklages for illojalitet og tvilsomme motiver på den ene side, og berømmes for sitt mot og sin etiske redelighet på den andre siden. Det hele har foreløpig kulminert med en lovbestemmelse i arbeidsmiljøloven som konkluderer med arbeidstakeres rett til å si ifra.
Men hva med ikke-varslerne, de som holder munn om korrupsjon, underslag, brudd på sikkerhetsregler, mobbing og annet svineri. Ikke-varslerne, de som ikke sier ifra om forhold som truer virksomhetenes økonomi, omdømme og truslene mot deres kollegaers liv og helse? Hva skal vi egentlig mene om dem?
Det er all grunn til å diskutere varsling og varslerne. Men mer og mer slår det meg at debatten egentlig er snudd på hodet; hvorfor skal vi diskutere om det skal være tillatt å si ifra om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen? Burde vi ikke heller diskutere hvorvidt det skal være tillatt å ikke si ifra når du ser din kollega mobbet, sikkerhetsprosedyrer eller lover som brytes?
Det finnes gode grunner til å holde munn. Erfaring, såvel som forskning, forteller oss at varsling er risikofylt. Å holde munn avstedkommer sjelden eller aldri mobbing eller andre represalier. Den som holder munn blir ikke omplassert eller mister ansvar og oppgaver, og ingen anklager den som holder munn for illojalitet. Varsleren risikerer karriere, kollegaer og vennskap, personlig økonomi og familieliv.
Frank Murud sier til sitt forsvar at han ikke skadet noen med sitt underslag og sin årelange korrupsjon. Murud risikerer 10 års fengsel for å ha svindlet Oslo kommune for 89 millioner kroner. Han har erkjent forholdet. Men hva med hans kollegaer? Er det mulig å berike seg med nærmere hundre millioner kroner uten at noen aner noe? Jeg tror ikke det, men likefullt er det Murud alene i Oslo kommune som står tiltalt i saken.
Tønne-saken, Siemens-saken og en rekke andre alvorlige varslersaker viser med all tydelighet at varsleren som oftest står alene. Fremdeles kjemper varslerne Kari Breirem og Per Yngve Monsen som sitt etiske ettermæle, fremdeles blir de avkrevd svar og vurderinger og det stilles fremdeles spørsmål ved deres motiver som varslere.
Ikke i en eneste sak de senere år har jeg sett at ikke-varslerne, de som holdt kjeft om svineriet, blir stilt til ansvar. Ikke-varslerne er de som har vurdert fordeler og ulemper ved selv å varsle, eller vurdert å støtte andre som varsler, men som har kommet til at de personlig har mest å tjene på å holde munn. Mest å tjene på å ikke støtte kollegaen som sier ifra. Sågar, mest å tjene på å motarbeide varsleren, selv om det vet det er galt. For egen vinnings skyld.
Hva skal vi egentlig mene om dem?
About Pål Hivand
