Frikjenner pressen i Tønne-saken

Etter min mening Kari Breirem tar fullstendig feil. Valla-saken Engle-Märtha og nå Diffen-saken, viser at pressen på ingen måte har blitt mindre kritisk og mer tilbakeholdne. At noen forsøker å utnytte Tønnesaken for å få dempet søkelyset på egen sak, er en annen sak. Ingen ting tyder på at de har lykkes så langt. Skulle likt å vite om i hvilke saker pressen har rygget unna?

En helt annen ting er om pressen har lært å bli mer saksorientert enn personorientert. Det heller ser jeg ingen tegn til.

Når Kari Breirem også frikjenner pressens rolle i Tønne-saken, så synes jeg det er noe underlig, da Bruråsutvalget som var nedsatt av Norsk Presseforbund med sin rapport 3 uker i desember var konklusjonen at det var uheldige sider ved i hovedsak Dagbladet, men også andre mediers vinkling av saken. Jeg velger å tro at utvalget hadde en mer uavhengig tilnærming til saken enn Kari Brereim.

En annen interessant vinkling er Masteroppgaven til Eivind Kaltvatn: Når de mektige blir maktesløse, der han gjennomgår VGs dekning av Syse-saken og Dagbladets Tønnesak.

Breirem hevder jo ikke at mediene var feilfrie eller at granskningsutvalget ikke hadde grunnlag for hele eller deler av sin kritikk mot pressen.

Breirem snakker om skylden for Tønnes selvmord. Og de to tingene er ikke nødvendigvis samme sak.

Vel, hun skriver også: “Jeg har analyserte pressens oppslag i tiden da det raste som verst, og konkluderer med at dekningen ikke gikk over streken.” Det er altså en annen konklusjon enn Brurås-utvalget og noe av bakgrunnen for min konklusjon. Jeg har problemer med å se Kari Breirem som en objektiv observatør og overdommer over pressens rolle i denne saken.

Nå er det vel strengt tatt heller ikke så mange som hevder at det var Dagbladet som tok livet av Tønne, men vi vet jo ikke i hvor stor grad deres artikler bidro til hans beslutning. Ingen er vel i tvil om at Tønne må ta ansvar for egne handlinger, men vi mennesker er ikke alltid rasjonelle i alle sammenhenger.

Derfor synes jeg Brereim skulle holdt seg unna dette temaet. Det bør vel være mulig å markedsføre boka si uten å bringe Tønnes selvmord inn i bildet igjen.

Breirem har vel strengt tatt gjort seg kvalifisert til å mene noe om dette temaet ettersom hun var en ikke ubetydelig aktør i nettopp den saken.

Hun har vel heller ikke påstått å være verken objektiv eller overdommer i saken eller i vurdering av pressen. Men det burde ikke være til hinder for å fortelle sin historie. Det jo vanskelig å fortelle historien om Tønne-saken uten å berøre mannen det handlet om?