Professor Ola Didrik Saugstad spør i kronikken “Lærer vi av varslersaker?” bedrøvelig at hans varslersak har avstedkommet så godt som ingenting. Boken Varsleren av journalist Jon Hustad handler om hvordan Saugestad ble utsatt for organiserte represalier fordi han tillot seg å stille spørsmål ved etikken omkring behandlingen av 22 måneder gamle Fredrik.
Likevel, de prinsipielle sidene som omhandles i “Varsleren” er i liten grad blitt diskutert. Burde ikke de involverte instanser prøve å trekke konsekvenser av saken? Det kunne bidra til at noe lignende ikke skjer på nytt. Det burde være elementært at utvalg som undersøker forskningsfusk ikke brukes til hevnaksjoner, og rettssikkerheten må ivaretas. Når jeg som professor får en slik medfart, hvordan kan man tro at yngre kolleger med mindre trygge posisjoner noen gang vil våge å varsle?
About Pål Hivand
