Umulig å varsle i statstjenesten

Nye regler forbyr varsling som er belastende eller som medfører risiko for skade på arbeidsgivers interesser. Men varsling er nettopp belastende og medfører risiko for skade på arbeidsgivers interesser. Var det ikke nettopp derfor varslerne skulle vernes?

Forslaget til retningslinjer for varsling i statstjenesten er som forventet, utgangspunktet tatt i betraktning. Problemet med retningslinjene ligger ikke først og fremst i retningslinjene selv, men i lovverket retningslinjene bygger på. Loven åpner for det, og derfor velger også i staten først og fremst å tolke lovverket innskrenkende.

Arbeidstaker som varsler i tråd med interne retningslinjer må likevel opptre på en ryddig og ordentlig måte. Dette innebærer bl.a at det ikke kan varsles på en måte som er trakasserende, unødig sårende eller belastende for enkeltpersoner eller arbeidsmiljøet, skriver departementet om kravene til intern varsling.

Det er altså lovens krav om forsvarlighet som gjør det mulig for staten å legge inn dette kravet om at varslingen ikke skal være belastende for noen. Men hvordan mener departmentet at varsleren skal kunne være rimelig sikker på at varslingen ikke oppleves som unødig “belastende for enkeltpersoner eller arbeidsmiljø”? Det sier retningslinjene intet om. Derimot skriver departementet om uforsvarlig varsling:

Et minstekrav i den forbindelse er at varslingen har skadet eller medført en ikke ubetydelig risiko for skade på virksomhetens interesser, fastslår departementet.

Altså: varslingen skal ikke såre noen eller belaste virksomhet, enkeltpersoner eller arbeidsmiljø unødig. I tillegg er varslingen å anse som uforsvarlig dersom det er en “ikke ubetydelig risiko” for at virksomhetens interesser kan skades. Med slike krav er konklusjonen ganske enkelt at varsling i staten er umulig. Varsling er belastende, for varsleren, for kollegaer og for virksomheten. På kort sikt vil varsling alltid være skadelig for virksomhetens interesser. Det er med andre ord mer enn betydelig risiko for skade på virksomhetens interesser.

Regjeringen tapte kampen om ordlyden i loven. Der regjeringen mente at varslingen skulle være lojal, valgte Stortinget å vedta en lov som innebar at varslingen skulle være forsvarlig. Retningslinjene i statsforvaltningen framstår i denne sammenhengen som en omkamp om lovens faktiske innhold. Loven er allikevel problemet, hvor kravet til “forsvarlighet” er så omtrentlig, at det nærmest blir opp til departementets byråkrater å definere innholdet. Det er svært problematisk, når vi vet at offentlig forvaltning og byråkrati ikke akkurat er fyrtårn i kampen for et åpnere samfunn.

Retningslinjene er ment som veiledende for de rutiner som skal utarbeides for varsling i de statlige virksomhetene. Det er absolutt ingen grunn til å tro at virksomhetene vil gå utenfor rammene av de statlige retningslinjene, men tvert imot lage rutinene ytterligere innskrenkende. Og det er de også nødt til, dersom rutinene praktisk skal være innenfor departementets retningslinjer. Dessuten vil naturligvis også privat og annen offentlig virksomhet bruke nettopp departementes vurdering i utarbeidelsen av egne retningslinjer og rutiner.

Departementets forslag til retningslinjer avdekker dessuten spesielt godt hvordan man i Norge har klart å omdefinere begrepet varsling. Varsling er nå definert som et instrument for intern kvalitetskontroll, og ikke som et instrument for reell ytringsfrihet og åpenhet i et demokratisk samfunn. Riktignok skriver departementet mange fine ord om arbeidstakernes ytringsfrihet, kampen mot korrupsjon og mobbing. Likevel, når det hele skal praktisk defineres, preges retningslinjene av et perspektiv på varslere som vrange og vanskelig arbeidstakere som har til formål å skade kollegaer og egen virksomhet. Det prinsippielle utgangspunktet for retningslinjene forsvinner gradvis til ingenting etterhvert som departementet forsøker å konkretisere varsling i statsforvaltningen.

Sommeren 2005 ba stortingsflertallet (Ap, SP og SV) om at regjeringen skulle komme med en beskyttelse av varslere som var minst like sterkt som i Sverige. Aldri har vi vel vært lengre fra dette målet enn akkurat nå.

About Pål Hivand

Redaktør og ansvarlig for Ad:varsel.no. Kommunikasjonsrådgiver, blogger og skribent. Besøk min personlige blogg eller min LinkedIn profil. Kommentér gjerne artiklene eller ta kontakt på pa.hivand(krøll)gmail.com.

Kommentér på Facebook: