Lærer får munnkurv om skolenedleggelse

En lærer i Gran kommune engasjerte seg mot skolenedleggelse og skrev leserinnlegg i lokalavisa Hadeland. Nå er læreren skriftlig og gjennom medarbeidersamtale instruert om å holde munn.

Det handler om å forstå rollen læreren har i sin opptreden på skolen. Den enkeltes ytringsfrihet går langt, men i noen situasjoner er det begrensninger. Lokalsamfunnet kan lett oppfatte det som utilbørlig om vedkommende som ansatt, med utgangspunkt i egen arbeidsplass, aktivt prøver å påvirke utfallet i prosessen. De som møter dette kan ha vanskelig for å skille mellom privatpersonen og det at vedkommende er ansatt på skolen, sier grunnskoleleder Arne Hansen til Kommunal Rapport.

I Ad:varsel er flere liknende saker omtalt. Men sjelden har vi vel sett et så glitrende eksempel på uoverstigelig inkompetanse i spørsmål om arbeidstakeres ytringsfrihet som det Gran kommune og grunnskoleleder Arne Hansen her eksponerer.

I går omtale Ad:varsel Sivilombudsmannes årsmelding for 2006, hvor nettopp offentlig forvaltnings knebling av ansatte i den offentlige debatten var et sentralt tema. Ombudsmannen omtalte denne praksisen som gammeldags og et resultat av uheldige holdninger og manglende kompetanse hos ledere i offentlig sektor. Den omtalte læreren i Gran kommune har da også klaget saken sin inn for Sivilombudsmannen.
Ytringsfrihet for arbeidstakere gjelder like sterkt som for alle andre i samfunnet, noe nettopp grunnlovsendringen i 2004 skulle presisere. Men i dette tilfellet hevder altså Gran kommune at ikke bare er ytringsfriheten begrenset, men at det dessuten er prinsippielt betenkelig at en arbeidstaker engasjerer seg offentlig i en sak som gjelder egen arbeidsplass og eget fagområde. Dette skal ettersigende kunne forvirre publikum, som vil ha vanskeligheter med å skille lærerens rolle som ansatt i forhold til vedkommende som privatperson.

Men i denne saken er læreren og privatpersonen samme sak og samme person. Det er da et alment prinsipp at arbeidstakere i Norge har anledning til å engasjere seg i spørsmål som angår egen arbeidsplass. Vi kaller det vanligvis for medbestemmelse, og er nedfellt i Arbeidsmiljøloven og i avtaleverket mellom partene i arbeidslivet. Og det er jo nettopp hennes rolle som lærer, derav med inngående kjennskap til den aktuelle saken i Gran kommune, som gjør hennes offentlige vurderinger verdifulle for lokalsamfunnet og foreldrene. Hennes engasjement bidrar på ingen måte til forvirring av allmennheten, men tvert imot til oppklaring.

Kommuneledelsen ser det annerledes. De ønsker seg lydige og tause medarbeidere som til enhver tid aksepterer premisser og beslutninger som fattes av ledelsen. I så fall reduseres kvaliteten ved den offentlige samtalen, dersom nettopp de med saksinnsikt og spesialkunnskaper skal nektes deltakelse i debattene om offentlig tjenesteyting.

I denne saken burde Gran kommune være takknemlige over at de har engasjerte medarbeidere som aktivt deltar arbeidet med å utvikle en god skole, og en kommune som er attraktiv å bo i. Men først og fremst burde kommuneledelsen respektere at læreren gjorde bruk av sin grunnlovsfestede rett til ikke å holde munn.

Gran kommune venter nå i spenning på ombudsmannens vurdering av saken, men det har de ingen grunn til. Sivilombudsmannen kommer, i denne som i andre saker, til å konkludere med at læreren gjorde bruk av sin rett og at kommunen gikk ut over sin myndighet når de påla læreren taushet.

Relaterte artikler

Post a Comment