Ingunn Yssen anklaget den øverste lederen for landets største fagorganisasjon for mobbing og trakassering. LOs ledelse svarte med å offentliggjøre skriftlige, senstive opplysninger og anklager om inkomptanse mot Yssen. Nå lekker det igjen sensitive opplysninger fra granskningsutvalget som har garantert sikkerhet og anonymitet til de ansatte som deltar.
Det spekuleres nå i om Gerd-Liv Valla må gå av dersom ikke granskningen frikjenner henne for alle anklager. Men utviklingen i saken viser med all tydelighet at arbeidsmiljøproblemene i LO er større enn Gerd-Liv Vallas person.
Intet tyder på at Gerd-Liv Valla vil komme ut av granskningen med såpass ære i behold at hun kan fortsette som leder av organisasjonen. Hun har demonstrert en nådeløshet overfor varsleren Yssen som ikke står tilbake for de mest graverende saker i øvrig norsk arbeidsliv. Samtidig er Yssens anklager langt på vei bekreftet av tidligere og nåværende kollegaer og ansatte i LO. Det siste vet vi, blant annet, fordi granskningsutvalget lekker som en sil. Lekkasjene dokumenterer at det hersker en hemningsløs kultur for maktkamp, bakvaskelser og intriger i LO. Derfor er det mange andre i LOs ledelse som vil stå æremessig avkledd når saken stilner.
LOs 1.-sekretær Ellen Stensrud og LO-sekretær Rita Lekang har overfor granskingsutvalget bekreftet Yssens påstander om Vallas lederstil og personalbehandling. Samtidig har Stensrud ettersigende kritisert Yssen for å ha bidratt til offentliggjøring av saken og dermed skadet LO. Yssen har med andre ord vært illojal. Det lojale ville vært å la seg mobbe eller slutte i skam og stillhet.
I artikkelen “Oss løgnere imellom” forsøkte jeg å beskrive hvordan tause og redde ansatte blir nyttige idioter for monstrene i norsk arbeidsliv. I slike organisasjoner er det lett å karakterisere varslerne og kritikerne som “quislinger”, fordi de skader “saken” gjennom offentlig kritikk. Spesielt aktuelt er dette i virksomheter hvor de ansatte i stor grad identifiserer med virksomhetens verdier og mål; som i trossamfunn, fagorganisasjoner og dess like.
Slike mekanismer ser ut vil å leve godt i LO i disse dager, og de har kanskje gjort det en stund. Vi ser nå at forbundsledere, ansatte og andre i LO-systemet forsøker å navigere seg inn i nøytrale posisjoner hvor de kan framstå som betraktere, og ikke som deltakere i den råtne kulturen som avdekkes. Men det de glemmer er at betrakterne også er deltakere, det er de som gjør ukultur og trakassering mulig.
Det er kort og godt umulig at den nådeløse behandlingen av så sentrale medarbeidere i LOs ledelse har kunnet skje uten at også andre har registrert det. Men i LOs ledelse er det åpenbart andre hensyn som er viktigere enn de enkeltmennesker som arbeider der. Organisasjonens integritet og saken er alt, og menneskene irrelevante. Slik dokumenteres det at LO synes å ha ha forlatt selve formålet og grunnverdiene for organisasjonen. Yssen varslet om trakassering av sin egen person, og angrep i utgangspunktet ikke LO. Avsløringene av kulturen i LO er det organisasjonen selv om har ansvaret for, i sin håndtering av Yssen-saken.
Advokatene Birthe Taraldset, Toril Wiik og jusprofessor Johan Giertsen ved Universitetet i Bergen advarte tidligere mot blind tro på private granskningsutvalg i arbeidsmiljø-relaterte saker. Spesielt framhevet de at granskningsutvalg satt sammen av jurister alene, i liten grad vil ha kompetanse til å analysere og forstå de mange psykologiske mekanismer som er viktige i slike saker.
Granskernes jobb blir å lete etter konkrete, objektive bevis for å kunne konstatere rettslig ansvar. Men hvordan skal man kunne bevise at man for eksempel blir systematisk isolert på en arbeidsplass? At sjefen ikke hilser eller taler nedlatende til deg når ingen andre er til stede? skriver advokatene Birthe Taraldset og Toril Wiik i Bergen Banking Advokater i Bergens Tidende.
Granskningsutvalgets har avdekket at arbeidsmiljøet har større og mer omfattende utfordringer enn Gerd-Liv Valla alene. Og det er jo et paradoks og et viktig signal, at utvalget som bedre skulle sikre ansatte anonymitet og sikkerhet enn LO har klart selv i denne saken, lekker sensitve personalopplysninger og bidrar til identifiserig av de vitner som er lovet anonymitet.
Om ikke annet så har vi fått dokumentert at private granskningsutvalg, med domstolsliknende prosesser, neppe er en meningsfull metode for å forbedre et allerede forgiftet arbeidsmiljø. Men det var kanskje ikke hensikten, ettersom LO fremdeles ikke vedgår at arbeidsmiljøet er et problem.
About Pål Hivand
