Førsteamanuensis Marit Skivenes beskylder styremedlem i Varslerunionen Julija P. Lande for å demonisere varslere og forskere som behandler temaet.
En feilaktig påstand om at det alltid går ille med varslere er et dårlig utgangspunkt for en slik forståelse. Vi må også rapportere hva som skjer med det store flertallet av varslere i norsk arbeidsliv. Landes demonisering av vår varslerforskning og meg som forsker mangler rot i virkeligheten, skriver Skivenes i et leserinnlegg i På Høyden.
Julia P. Lande kritiserte i sterke ordelag Skivenes etter at nettavisen for Universitetet i Bergen, På Høyden, presenterte et intervju med Marit Skivenes og hennes forskning.
Hva slags forskning er det hun bedriver? Hun avslører et alvorlig tegn til moralsk forfall og manglende etisk bevissthet med sin bastante holdning til gradert menneskeverd, skriver Lande.
Marit Skivenes og Sissel C. Trygstad ga i 2005 ut boken “Varslerne“, basert på en FAFO-studie av varslere i helse- og sosialsektoren. De avdekket at 83 prosent av arbeidstakere som varslet ble møtt med ingen eller positive tilbakemeldinger. Mindretallet på 17 prosent ble møtt med negative reaksjoner og alvorlige sanksjoner fra arbeidsgiverne. Verken forskningen eller varslerne er tjent med en slik konflikt eller en slik ordbruk som i denne saken. Jeg deler Landes bekymring for at varslere som utsettes for alvorlige sanksjoner i arbeidslivet i forskningen omtales som “unntak”. Det er like lite meningsfullt som å fokusere på alle barn som ikke misbrukes seksuelt. Det er selvsagt ofrene og overgrepene som er alvorlige og som bør være fokuset for det offentlige ordskiftet. Det kan kanskje synes unyansert og tabloid sett med forskerens øyne, men det blir ikke feil av den grunn.
Dessuten legger Skivenes og Trygstad til grunn en definisjon av varslere som ikke uten videre er uproblematisk. I deres øyne er ansatte som sier ifra internt i virksomheten om kritikkverdige forhold å anse som varslere. Man kan like godt hevde at å si ifra internt om ulovlige eller kritikkverdige forhold er en del av de plikter som følger av å være ansatt, og dermed ikke kvalifiserer til begrepet varsler. Internasjonalt er det mer vanlig å definere varslere som de arbeidstakere som varsler offentligheten – altså de som går utenom tjenestevei og virksomhetens organisatoriske struktur. Hvis vi legger denne definisjonen til grunn, blir tallene til Trygstad og Skivenes atskillig mer nyansert. Det viser seg nemlig at arbeidstakere som varsler eksternt i større grad opplever negative sanksjoner enn de som “varsler” internt.
Det hadde også tjent forskerne ære dersom de var mer åpne om mangelen på forskning og kunnskaper det er på området. Den omtalt undersøkelsen er den første store, norske studien av varslere i norsk arbeidsliv, og den er gjort i en begrenset del av arbeidslivet. Forskning på mobbing ved Universitetet i Bergen dokumenterer dessuten at svært mange mobbeofre i arbeidslivet mener å kunne tidfeste da mobbingen startet: i et overveldende flertall av sakene startet mobbingen etter at arbeidstakeren varslet om kritikkverdige forhold.
Når det er sagt, er det for en organisasjon som Varslerunionen kanskje strategisk og pedagogisk mer fornuftig å tone ned språkbruken og de kategoriske påstandene. Selv om enkeltskjebnene kan være ille og eksemplene groteske, er det viktig at politikkutvikling og forskning på området skjer med nøkternhet og en smule distanse. Det er naturligvis både mulig og ønskelig med diskusjon, men vi må jo klare det uten å karakterisere debattantene.
About Pål Hivand
