Justisminister Knut Storberget lanserte i NRK Dagsrevyen ideen om en bestemmelse i straffeloven som innebærer kriminalisering av medier som publiserer opplysninger som er framskaffet på ulovlig vis. Representanter for pressen og kulturminister Trond Giske frykter imidlertid at en slik lov vil kunne kneble varslere og journalister i saker som for samfunnet er viktig å få offentliggjort. Giske går langt i retning av å forsvare den tidligere Se og Hør-journalisten Håvard Melnæs:
Det vesentlige her er hva kildene brukes til. Det er forskjell på å avsløre hva slags kjoler et medlem av kongefamilien kjøper og å avsløre at en politiker på ulovlig måte mottar større pengebeløp, for å si det slik. Det første er vanskelig å forsvare, det andre er vesentlig, sier Giske til fagbladet Journalisten.
Ad:varsel deler Giskes bekymring. Svært mange ulovlige og kritikkverdige forhold forsøkes ikke sjelden begravd med begrunnelse i taushetsplikt. Heller ikke dersom man avgrenser et eventuelt straffeansvar til rene personopplysninger (i tråd med personopplysningsloven), ville opplysningene om Carl I. Hagens private honorar fra Se og Hør uten videre kunne videreformidles, ettersom man i den saken ville kunne argumentere at opplysningen var av privat og personlig karakter.
Samtidig er det åpenbart at avsløringene omkring Se og Hørs kilde- og metodebruk gir grunnlag for nye refleksjoner omkring pressens forhold til privatlivet. Det er derfor betryggende av pressens organisasjoner nå velger å ta saken alvorlig. Vi kan ikke akseptere at ytringsfriheten stadig brukes som et argument til å gjøre andre mennesker i vårt samfunn ufrie. Vi har sett at medlemmer av kongefamilien reiste utenlands med kofferter fulle av penger, i frykt for å bli avslørt i sladderpressen gjennom sine visakort-transaksjoner og bankutskrifter. I praksis opplever enkelte mennesker å være fritt vilt for den delen av norsk presse som åpenbart ikke har noe aktverdig formål utover å spre intime og private opplysninger om enkeltmennesker. Og da har vi i praksis gjort disse menneskene ufrie. Selv våre største kjendiser og vårt kongehus har krav på en sone i livet hvor de selv bestemmer hvem de skal slippe inn.
Spørsmålet er hvor den grensen skal gå, og om det er formålstjenelig eller i tråd med ytringsfriheten å lovregulere disse forholdene. Uansett, er det skremmende at en justisminister kan lansere en slik ide om straffelovgivingen nærmest i affekt, og uten å sette en slik lovregulering inn i en større sammenheng, i forhold til varslere og journalistikk generelt.
I Sverige er journalistenes kildevern lovregulert, og “meddelarskyddet” gjør det således straffbart for en journalist å røpe sine kilder der anonymitet er lovet. En slik kildebeskyttelse er viktig, sett fra varslernes perspektiv, og legger klart ansvaret på journalisten og mediene. Under en slik lov ville for eksempel den tidligere Se og Hør-journalisten Håvard Melnæs sin omgang med kilder i boken “En vanlig dag på jobben” stå i overhengende fare for å straffbar. Personlig mener jeg at absolutt og lovregulert kildevern ville være å foretrekke i Norge også, ettersom det ville bidra til å myndiggjøre også kildene. I dag er kildenes sikkerhet i stor grad overlatt til journalistens moral. Den moralen har vist seg å være av varierende kvalitet, sist i forbindelse med boken “En vanlig dag på jobben”.
Justisministerens tanker om straffeansvar knyttet til “ulovlig innhentet opplysninger” vitner om en virkelighetsforståelse der det synes mulig å innføre absolutter, og det etterlater et inntrykk av at tilstandene nærmest er lovløse. Men slik er det ikke. Personopplysningsloven, forvaltningsloven og straffeloven gir i dag langt på vei den beskyttelse som ministeren selv etterlyser. Samtidig er det, i en opphetet debatt om pressens arbeidsmetoder, lett å utpeke mediene som den eneste syndebukken.
Å utlevere sensitive og lovregulerte private og personlige opplysninger mot betaling, er i dag allerede ulovlig. Det er brudd på personopplysningsloven og det er brudd på straffeloven. Når det gjøres mot betaling er det kort og godt korrupsjon. I den grad boken om Se og Hør skal avstedkomme ny lovgiving, ville det være en absolutt fordel dersom vi la lista litt høyere og så tilbake på den bestillingen det daværende mindretallet på Stortinget (Ap,Sp og SV) i 2004 ga regjeringen i arbeidet med varslervern:
lovforslaget fra regjeringen skulle minst tilsvare det varslervernet vi kjenner fra Sverige.
I tillegg kunne vi altså lovregulert kildevernet. Hva så med metodene til Se og Hør? Som sagt, de groveste av dem er allerede kriminalisert gjennom korrupsjonsbestemmelsene. Det vi har sett de siste to årene er en voldsom vekst pressens omtale av korrupsjonssaker i privat og offentlig virksomhet. Når det nå viser seg at bankansatte har motatt betaling for å utlevere kontoutskrifter for kjente personer til Se og Hør, så er det vel også et signal på at kontrollrutiner i offentlig og privat sektor har vært på et lavmål.
I den grad ny lovgivning skal på plass, slik Storberget mener, så er det å håpe at man ikke skyller barnet ut med badevannet. For i en situasjon med et svært betinget varslervern (slik dagens lovgiving er), og hvor pressens publisering av ulovlig framskaffet informasjon kriminaliseres, kan arbeidet mot korrupsjon og andre kritikkverdige forhold lett få et tilbakeslag. Når både kilder og journalister har grunn for å frykte represalier, er det godt mulig at de velger å holde kjeft.
Det ville åpenbart glede en del kjendiser og visepresidenter i Stortinget med et avhengighetsforhold til Se og Hør, men det er tvilsomt om det vil gavne samfunnet.
About Pål Hivand
