De siste årene har pressens representanter engasjert seg sterkt og rørende i kampen for et betydelig sterkere vern av varslere i norsk arbeidsliv. Men straks en samlet presse fikk anledning til å praktisere sine prinnsipper overfor en varsler fra egne rekker, fikk pipa en litt annen lyd.
Pressens koryféer kappes nå om å distansere seg fra budskapet i Melnæs`bok “En helt vanlig dag på jobben”. Tidligere leder av Pressens Faglige Utvalg, etikk-guru Sven Egil Omdahl, uttrykker det kanskje best:
Ved å utgi de halvt oppdiktede, kvart etterrettelige og totalt uspiselige memoarene til Melnæs, plasserer forlegger Erling Kagge seg et stykke nedenfor Knut Haavik og Odd Johan Nelvik på den moralske rangstigen, noe man skulle forsverge var mulig, skriver Omdahl.
Sett fra et varslerperspektiv: en helt vanlig dag på jobben.
Her skal jeg ikke ta standpunkt til om hvor store deler av innholdet i boken til Melnæs som er korrekt, ettersom jeg ikke vet det. Mitt poeng er imidlertid; at det vet neppe Sven Egil Omdahl heller. På den annen side, så hevder altså Omdahl at alt er kjent fra før. Det eneste nye nå, ifølge Omdahl, at den moralsk ryggesløse Håvard Melnæs forsøker å tjene en slant på å hevngjerrig angripe sin tidligere redaktør Odd Johan Nelvik og fortelle avslørende historier med navngitt kilder han tidligere har lovet anonymitet og vern.
Ikke i en eneste setning, ikke i form av den aller minste antydning, åpner Omdahl for at avsløringene om Se og Hørs, og Melnæs egne journalistiske metoder som ansatt i bladet, kan være grunnlag for en generell debatt eller kritikk av journalistiske metoder – verken generelt eller spesielt i forhold til Se og Hør. I Omdahls øyne er Melnæs en judas, som for sin sølvglinsende royalty fra Kagge forlag selger saftige løgner om kollegaer, sjefer og kilder.
Og Omdahl er på ingen måte alene. Norsk Journalistlag slår ring om journalistene i Se og Hør, som avviser påstandene fra Melnæs. Norsk Redaktørforening ønsker en offentlig høring hvor blant annet Melnæs manglende kildevern skal være tema.
Boken er allerede solgt i 7.000 eksemplarer, og blir sikkert en bestselger. Det er i seg selv et paradoks, for egentlig er «En helt vanlig dag på jobben» en innberetning fra et moralsk konkursbo, konkluderer Omdahl.
Og det har han rett i, noe forfatteren heller ikke har lagt skjul på. Men det Omdahl ikke nevner, er at han som mediekommentator og tidligere og mangeårig leder av Pressens Faglige Utvalg, og hans øvrige kollegaer blant redaktører og journalister, villig har vært det moralske konkursboets tvilsomme forretningsførere i alle år. Og nå krever Omdahl skamløst å få revidere det regnskapet han har bidratt til kreativ bokføring av, siden etableringen av Se og Hør i 1978.
I mine øyne er Melnæs først og fremst en varsler, og dernest journalist. Skjønt det siste i aller høyeste grad kan diskuteres, etter de avsløringer han selv kommer med i boken. Metodene til Melnæs og Se og Hør minner mer om italiensk mafia, enn journalistikk. Og ikke på noe punkt har Melnæs eller Se og Hør sannsynliggjort noe aktverdig formål for det de har gjort, utover rent sladder og svineri. Å angripe Melnæs for slett journalistikk og kildevern, er i denne saken å rette baker for smed. Melnæs har da aldri hevdet å være en god journalist. Og han har sågar dokumentert det i boken.
Tvert imot, boken er jo nettopp en selvutleverende studie i hvordan Melnæs, og mediet han arbeidet i ni år, systematisk brøt samtlige regler i Vær-varsom plakaten, i tillegg til en del paragrafer i norsk straffelovgiving og allmenn etikk. Fra øvrige presse gjøres det et ikke ubetydelig nummer av Melnæs` påstått tvilsomme forhold til kildevernet – at han nå blåser kilder han tidligere har gitt løfter om anonymitet og taushet. Vel, i så måte kan man si at Melnæs gjennom sitt arbeid med boken dokumenterer sine påstander i boken: at det ikke finnes et faglig journalistisk bein i kroppen hans. Samtidig, som varsler, er det åpenbart at Melnæs også vurderer at også kildenes frivillige deltakelse i dansen med Se og Hør, har bidratt til den etisk og juridisk korrumperte journalistikken i bladet.
Håvard Melnæs er først og fremst en varsler. Han varsler om de ulovlige og etisk korrumperte forholdene i Se og Hør, men like mye om en bransjes etiske og moralske unnfallenhet. At ledelse og kollegaer i Se og Hør stiller seg uforstående til det Melnæs avslører, er bare latterlig. Det tragiske i saken er at store deler av den øvrige bransjen later som om saken er allminnelig og triviell, som om det er snakk om et hvilket som helst etisk overtramp.
Som varsler står Melnæs nå i samme situasjon som mange andre varslere gjør: hans påstander dissikeres, og hver minste feil blåses opp som om de var vesentlige i den allmenne og overordnede debatten. Hans motiver trekkes i tvil, og han levnes verken ære for sitt journalistiske arbeid, eller for sin forsøksvise botsgang i etterkant. Budskapet forsøkes dysset ned, og fokuset settes på budbringeren.
Rollen som varsler og rollen som journalist er ikke den samme – og kravene til de ulike er forskjellig. I den rollen Melnæs er, er han ikke journalist. Han er uten tvil en varsler, alle betydninger av ordet. Men det mener Aftenposten på lederplass er diskutabelt. Man skulle tro nettopp pressens koryféer og organisasjoner forstod forskjellen, med tanke på det engasjement de samme har lagt for dagen i debatten om varslernes situasjon. Men når alt kommer til alt: ingen liker en judas. Ingen liker en som driter i eget reir.
Neste gang jeg ser en representant for pressens organisasjoner eller andre, selvutnevnte presseetiske fyrtårn, snakke om vilkår for varslerne, vil jeg trekke på smilebåndet. I debatten om varslerne har de ingen troverdighet igjen. Også det kan de takke Håvard Melnæs for.
About Pål Hivand
