Granskningsutvalgene som er i virksomhet i LO og Sandviken sykehus dokumenterer til fulle at ideen om et varslerombud både var gjennomtenkt og hensiktsmessig. Framfor et kompetent og uavhengig ombud, er vi nå overlatt til de private granskningsutvalgenes nåde.
Granskernes jobb blir å lete etter konkrete, objektive bevis for å kunne konstatere rettslig ansvar. Men hvordan skal man kunne bevise at man for eksempel blir systematisk isolert på en arbeidsplass? At sjefen ikke hilser eller taler nedlatende til deg når ingen andre er til stede? skriver advokatene Birthe Taraldset og Toril Wiik i Bergen Banking Advokater i Bergens Tidende.
Taraldset og Wiik har omfattende erfaring fra saker som angår varsling og mobbing. De understreker at det kreves en helt annen tilnærming og kompetanse for å granske en arbeidskonflikt eller et psykososialt arbeidsmiljø, enn hva som kreves for å granske ulykker.
Jusprofessor Johan Giertsen ved Universitetet i Bergen har tidligere uttalt seg kritisk i granskningen som nå finner sted omkring Yssen-saken i LO. Han mener granskningsutvalg er bedre egnet i saker som handler om å avdekke systemfeil, enn i saker som angår enkeltpersoner direkte. Han understreker at det er flere uklarheter som kan forhindre granskningsutvalg i å gjøre sitt arbeid godt nok.
I denne saken må utvalget gå inn i langt mer personrettede undersøkelser. LO kan ha flere motiver for å granske, for eksempel å kjøpe seg tid. Eller kanskje de regner med å få fred fra mediene så lenge granskingen pågår, sier han til Bergens Tidende.
Det anslås at omkring 100.000 mennesker opplever å bli mobbet eller trakassert på arbeidsplassen. Samtidig er det svært få av disse som kunne regnet med å få medhold dersom de resulterte i søksmål. I kronikken “Granksning av arbeidsmiljøet” hevder Taraldset og Wiik at arbeidstakere (varslere og mobbeofre) i liten grad kan juridisk dokumentere egne opplevelser, og de stiller spørsmål ved om granskningsutvalgene, slik de nå er etablert i LO og Sandviken sykehus, er i stand til å fange opp disse forholdene.
Det varierer fra person til person hvordan man opplever virkeligheten. I psykologisk forstand er ingen opplevelse mer uriktig enn andre. Noen tåler mer enn andre, men en domstol må vurdere ut ifra en objektiv vurdering av hvor tålegrensen skal gå.
Mobbing og varsling er likt
Taraldset og Wiik mener å kunne påvise flere sammenfallende faser i mobbesaker og varslersaker, hvor siste fase gjerne er en fase hvor arbeidstakeren (varsler eller mobbeoffer) blir alvorlig syk som følge av den totale påkjenningen gjennom hele prosessen.
Den som varsler om noe galt risikerer å bli utsatt for gjengjeldelseshandlinger, hvor hensikten er å få varsleren til å trekke tilbake sine advarsler. Dersom dette ikke nytter, er neste skritt å diskreditere den som sa ifra, og aller helst gjøre vedkommende til problem og syndebukk. Utstøtelsesprosessen kommer etter ledelsens inntog, hvor ledere engasjerer seg i saken, feiltolker den og deretter adopterer mobbernes metoder. Så starter selve utstøtelsesprosessen, hvor hensikten er å isolere den som sa ifra. Dette skjer gjennom å framstille varsleren som uetterrettelig og en generelt vanskelig person å samarbeide med. Sakte men sikkert reduseres den fysiske og mentale helsetilstanden til varsleren. Dette kan til slutt fungere som “dokumentasjon” for påstandene om at vedkommende er en “vanskelig person“.
Et utviklingsforløp slik det er her er beskrevet, kan medføre helsemessig skade. Ofte blir vedkommende psykiatrisk evaluert og feildiagnostisert som mentalt syke når effekten av gjengjeldelseshandlingene begynner å bli synlige.
Krav til granskningsutvalg
Taraldset og Wiik understreker at hendelsesforløpet, i en rettslig prosess, vil kunne være svært vanskelig å dokumentere for den som har vært utsatt for behandlingen. Nettopp derfor understreker de at det er nødvendig med klare normer og retningslinjer for saksbehandling av mobbe- og varslersaker.
Private granskningsutvalg må sammensettes med riktig kompetanse og med et dekkende mandat. Det kreves etter vår mening en tverrfaglig tilnærming for å kunne analyser og forstå de komplekse saksforholdene i disse konfliktene. Dette omfatter både de organisasjonspsykologiske prosessene og de relevante juridiske bevistema, skriver Taraldset og Wiik.
De “vanskelige personene”
Overlege Axel Wannag i Arbeidstilsynet skrev i 2000 artikkelen “Varslere – er de “vanskelige personer” – eller blir de gjort til det. Wannag bekrefter hendelsesforløpet i varslingssaker, slik Taradset og Wiik beskriver det. Wannag mener behandlingen varslere utsettes for, langt på vei gjør det mulig for ledelse og kollegaer i å påstå at vedkommende er “vanskelig”. De påkjenninger varsleren kan utsettes for, gjør det etterhvert sannsynlig at vedkommende vil kunne opptre irrasjonelt og utagerende som følge av redusert helse.
I utgangspunktet er det derfor riktig av oss utenforstående å oppfatte en varsler som en normal person satt inn i en meget stressende situasjon. I varslingssaker bør vi derfor aktivt se bort fra rykter om at varsleren er en “vanskelig person” og i møte med ham/henne legge vekt på alminnelig dannelse og empatisk kontakt, skriver Wannag i Tidsskrift for Den norske lægeforening.
Les også:
Ad:varsel: Varsling og mobbing er samme sak
About Pål Hivand
