Vindafjord kommune vurderer å politianmelde en mor som nylig ble fratatt sine to barn av kommunens barnevern. Bakgrunnen er at moren publiserte videoopptak på YouTube av da barna ble hentet med tvang og politi i familiens hjem.
Kommunen mener moren har brutt åndsverkloven, ettersom hun på tidspunktet for publiseringen ikke hadde omsorg for barna, og dermed ikke myndighet til å gi samtykke til filming på vegne av egne barn.
Barnevernet har den daglige omsorgen for barna, og har derfor myndighet til å bestemme over barna, sier sosialleder Iren Konstance Hebnes til TV2 Nettavisen.
Det er muligens juridisk korrekt, målt med paragrafenes millimetermål. Men å true med politianmeldelse av en mor som nylig er fratatt sine barn for brudd på åndsverkloven, synes unødvendig brutalt og hjerteløst. Og det illustrerer barnevernets hjelpeløshet og inkompetanse i forhold til den offentlighet som omgir institusjonen.
Jeg skal ikke ta stilling til om det var riktig å hente barna, til det kjenner jeg begrunnelsen og sakens historie for dårlig. Det er heller ikke min jobb. De barnevernsfaglige vurderingene vil jeg derfor, inntil videre, forutsette er gode. Men det å bli fratatt sine barn er uansett en av de mest alvorlige voldshandlinger et samfunn kan utsette sine borgere for, uavhengig om beslutning om omsorgsovertakelse er korrekt eller ikke. Alle foreldre, også de som er uegnet, elsker sine barn og vil sørge over en omsorgsovertakelse. Sorgen, og den åpenbare opplevelsen av krenkelse, kan gi seg en rekke utslag, i både rasjonelle og irrasjonelle handlinger.
Så mener jeg da også at å publisere identifiserbare videobilder av egne barn i en slik situasjon, kan være både irrasjonelt og uklokt, og neppe til barnas beste på kort sikt. Likevel synes jeg mors handling bare er moderat kritikkverdig i forhold til barnevernets reaksjon på den. Når barnevernet truer med politianmeldelse for morens ytring til offentligheten, er det først og fremst barnevernets manglende forståelse for egen rolle og makt, og barnevernets inkompetanse overfor den nye medievirkeligheten, som avdekkes.
En trussel om politianmeldelse signaliserer først og fremst ufølsomhet og manglende empati fra barnevernets side, og det får en til å lure på om ikke morens handling faktisk kan være svært rasjonell og velbegrunnet. Vi snakker ikke nå om omsorgsovertakelsen var korrekt eller ikke. Vi snakker om barnevernets forhold til samfunnet og offentligheten.
I denne saken kunne barnevernet uttrykt forståelse for at hendelsen ble sterk, både for barn og familie. Man kunne uttrykt bekymring for barna, men samtidig gitt signaler om forståelse for familiens avmakt og opplevelse av krenkelse. Barnevernet kunne sagt og gjort en rekke ting, men valgte istedenfor å true familien med politiet en gang til.
Der barnevernet tidligere kunne skjule enhver handling og beslutning bak et teflonbelagt teppe av taushetsplikt, blir det nå stilt til ansvar overfor folkets domstol. Der barnevernet tidligere kunne henstille redaktører og journalister om varsomhet og anonymitet i omtale av barnevernssaker, møtes de i dag med et mangfold av nettsteder redaksjonelt underlagt kildene selv, og hvor pressens Vær-varsom plakat ikke praktiseres. Barnevernets legitimitet kan ikke lenger forvaltes gjennom rene makthandlinger og i øredøvende taushet, men må vinnes hver dag gjennom tillitskapende handlinger i en stadig mer gjennomsiktlig offentlighet. Kort sagt; det vil komme flere videoklipp hvor barnevernet spiller hovedrollen. Og barnevernets manglende dømmekraft i forhold til ytringsfrihet og samfunnet rundt, vil bli mer og mer åpenbart.
En rekke flinke og pliktoppfyllende barnevernsansatte er hengt ut på nett med påstander om at de er psykopater og personifisert ondskap. Motstanderne av barnevernet bruker svært sterke virkemidler, og dette er åpenbart en alvorlig belastning for de mange som forsøker å gjøre en god og ansvarsfull jobb i et vanskelig yrke. Derfor har både regjeringen og barnevernet innledet en kamp mot disse nettstedene, hvor målet er å kneble kritikken gjennom lovendringer. Denne strategien er ikke bare formålsløs, den er dum. Det er ikke flere krenkelser, mer makt og mer taushet vi nå trenger. Det er forståelse og åpenhet. I et gjennomsiktig samfunn vil barnevernets krav om mer taushet tolkes som forrakt for mennesker. Jeg vil hevde at et offentlig omdømme preget av menneskeforrakt er uheldig for en institusjon som hevder å drive med omsorg av de mest vergeløse blant oss.
Vi trenger forståelse for at dagens virkelighet gir offentlig ansatte andre rammer å arbeide under enn tidligere. Ytringsfriheten gir borgerne anledning til å utsette staten for ramsalt kritikk, både fortjent og ufortjent. Det er særlig betenkelig dersom våre offentlige maktinstrumenter, som barnevernet jo faktisk er, skal unntas fra disse prinsippene. Ja visst er det belastende, men så skal det da heller ikke være lett å fjerne barn fra sine biologiske foreldre. Det skal være vanskelig. En forutsetning for et best mulig barnevern, er at omsorgsovertakelser er alt annet enn enkle. Og vi trenger åpenhet, hvor også de som utsettes for barnevernets tvang er legitime deltakere i den offentlige debatten. Bare slik unngår vi lettvinte løsninger og overgrep.
For det er ikke bare ofrene for barnevernets tvang som kritiserer barnevernet. Politiet og andre har kritisert barnevernet for ikke å følge opp åpenbare saker med omsorgssvikt og bekymringsmeldinger. Samtidig ser vi at barnevernsbarn rømmer fra fosterhjem og institusjoner i hundretalls. Alt er vel neppe som det skal være i barnevernet? Men barnevernet møter kritikken med sedvanlig skyldfordeling på uegnede foreldre og generell ressursknapphet. Det ville imidlertid ikke kostet barnevernet en krone å uttrykke forståelse og medfølelse med den desperate moren i Vindafjord kommune. Ikke en eneste krone. Men når prisen for å vise medmenneskelighet i offentligheten allikevel ble for stor, må vi anta at det også handler om holdninger.
Et barnevern uten tillitt i offentligheten, vil gradvis bli mer og mer inkompetent og uegnet til å ivareta norske barns interesser, der ingen andre forsvarer dem. Når selv barn i barnevernets omsorg finner grunn til å kritisere og etterlyse et mer aktivt barnevern, bør vi stille spørsmål ved barnevernets strategier. Åpenhet og større evne selvkritikk kunne kanskje være en ny vei.
I så måte var kanskje filmen på YouTube et varsel om endring, og i et lengre perspektiv kanskje ikke en så irrasjonell handling allikevel. Den nye offentligheten er her allerede, og konsekvensene av den kan saktens diskuteres. Men den kan ikke forbys.
About Pål Hivand
