Regjeringen, Stortinget og norsk arbeidsliv har i 2 år arbeidet med å finne fram til formuleringer og lovbestemmelser som skulle verne arbeidstakere som varsler om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Bare tre uker etter at de omstridte lovbestemmelsene trådte i kraft, valgte landets største arbeidstakerorganisasjon å bryte dem.
I Yssen-saken har LO brutt arbeidsmiljøloven på to vesentlige punkter. Først brøt de bestemmelsen om at arbeidstaker ikke skal utsettes for trakassering og utilbørlig oppførsel og har krav på et arbeidsmiljø som ivaretar arbeidstakers integritet og verdighet. Deretter brøt de lovens forbud mot represalier overfor varslerne.
Yssen hevder hun gjentatte ganger sa ifra om det hun oppfattet som trakasserende oppførsel fra sin leder. Selv Valla bekrefter at Yssen ga uttrykk for at ble syk av å arbeide i LO. Dermed skulle lovens hovedregel ,om først å varsle internt, være oppfyllt. Yssens advokater skal ettersigende ha vurdert saken slik at arbeidsmiljølovens definisjon av trakassering og utilbørlig atferd var oppfylt. Med andre ord: hun var trakassert, og hun sa ifra om det.
Men det er åpenbart ikke nok i LO. Fra LO og LO-leder Gerd-Liv Valla er det gjentatte ganger påpekt at Yssen verken tok opp saken med eget forbund, verneombud eller andre instanser internt de mener ville vært naturlig. LOs konklusjon er dermed: Yssens interne varsling er mangelfull, som følge av saksbehandlingsfeil i varslingsprosessen fra Yssens side. Når Yssen deretter gikk til offentligheten med opplysningene, kunne LO dermed gjøre saken til et spørsmål om Yssens framgangsmåte og således; Yssens manglende troverdighet og tvilsomme motiver.
Og vi er mange nok som advarte mot et slikt resultat, da Stortinget vedtok de nye varslerbestemmelsene i Arbeidsmiljlloven. Lovbestemmelsene inneholder i dag et formalkrav om at “varslingen skal være forsvarlig”. Dette kravet innebærer at de som rammes av varslernes opplysninger, til enhver tid kan angripe varslerens framgangsmåte, og således avlede debatten. Framfor varslerens budskap, blir det varslerens påstått uforsvarlige framgangsmåte, manglende dømmekraft og tvilsomme motiver som blir sakens hovedfokus. Nettopp dette var jo saksforløpet i Yssen-saken.
Fagbevegelsen har ikke på noe punkt i lovprosessen vist nevneverdig engasjement for varslervernet. Jeg tror ikke det er alldeles tilfeldig. I praksis kan varslervernet undergrave de kollektive ordningene som fagbevegelsen har fått lov- og avtalefestet gjennom årenes løp, og som gir fagforbundene betydelig innflytelse i virksomhetene. Virksomhetenes samarbeidsutvalg, verneombud, arbeidsmiljøutvalg og tillitsvalgte og andre kollektive medbestemmelsesorganer har hittil vært arenaene hvor slike saker håndteres. Arenaer som tillitsvalgte opererer på. Det har hatt som konsekvens at fagforbundene hittil har hatt betydelig makt og innflytelse. Varslervernet er en individuell rettighet, som står ganske uavhengig av fagbevegelsen. Den ansatte kan operere uten fagforbundenes innflytelse i varslersakene. Et for høyt konfliktnivå i virksomhetene kan dessuten sette flere andre ordninger og et godt samarbeid mellom arbeidsgiver og forbundene under press. Fagbevegelsen liker like lite som arbeidsgiverne, løse kanoner på dekk.
Saken er imidlertid at varslerne oftest opplever å stå alene, selv om opplysningene de kommer med er korrekt. Sannhet har lite med saken å gjøre. Å varsle betyr å bryte rekkene og vende ryggen til en taushetskultur. I slike tilfeller er det som regel mange som allerede vet det varsleren forteller om. Men av hensyn til det kollektive samholdet på arbeidsplassen, egen karriere og frykten for sosial isolering holder de fleste kjeft. Når varsleren bryter tabuene og går på tvers av taushetskulturen på arbeidsplassen, vil mange kollegaer oppleve sin egen trygghet og komfort som truet. Varsleren blir således problemet, og ikke varslerens budskap. Vi har sett flere eksempler på at lokale fagforeninger aktivt angriper varslerne (egne medlemmer) og står sammen med arbeidsgiverne. Hvorfor? Man driter ikke i eget reir. Blind lojalitet til fellesskapet kommer først. Varslere anses som tystere og angivere av sine omgivelser.
Den som varsler bidrar til en situasjon som gjør at flere må stille spørsmål om kulturene og praksisen i virksomhetene. Det melder seg flere spørsmål: hvem har visst, hvem har deltatt, og hvorfor har ikke noen sagt ifra tidligere? Spørsmålene kan være like ubehagelig for tillitsvalgte, verneombud og kollegaer, som for arbeidsgivers representanter. Når så LO-lederen viste til sin egen organisasjons manglende oppslutning om Yssens påstander som bevis for hvor feilaktige de måtte være, ble møkkalukta særdeles sterk.
Nå har LO vist at arbeidet med å utarbeide retningslinjer og prosedyrer for varsling må igangsettes i organisasjonen, slik arbeidsmiljøloven pålegger. Da er det flere ubehagelig kulturer som må debatteres. Mange vil måtte gjøre seg noen nye erkjennelser og innrømmelser. Det er dette som skal til for å rette opp tillitten til LO. Man kan ikke bare stole på at et kommunikasjonsbyrå og et par fikse uttalelser skal rette opp de feil som er avdekket.
About Pål Hivand
