Med all mulig fare for å ta meg selv i overkant høytidelig: Enten går Gerd-Liv Valla av som leder av LO, eller så gir jeg opp mitt medlemskap i Norsk Tjenestemannslag/LO. For alle oss som har sett konsekvensene av mobbing og trakassering på arbeidsplassen, er det absurd at øverste leder for våre fagforbund opptrer som Valla har gjort.
Vi kan ikke ha en leder av norsk fagbevegelse som i praksis viser forrakt for alle de grunnleggende verdier norsk fagbevegelse har kjempet for i over hundre år. I så fall, blir det uten min solidariske deltakelse.
Mitt forhold til arbeiderbevegelsen og LO er sterkt og inderlig. Samhold og solidaritet har vært mine verdier siden barndommen, oppvokst i et stort industrisamfunn som jeg er. Organisering og kamp for arbeidstakernes rettigheter er ikke bare viktig, men har vært avgjørende for en demokratisk og likeverdig utvikling av hele vårt samfunn. Og i et arbeidsliv som stadig blir mer internasjonalt, brutalt og bunnlinjefokusert, er en sterk og solidarisk fagbevegelse stadig mer viktig. Det er flott med medlemsfordeler og rabatterte forsikringsordninger, for all del, men det er ikke derfor mange av oss har valgt medlemskap i Landsorganisasjonen. Vi er medlemmer for å sikre våre grunnleggende rettigheter som arbeidstakere, og vi står solidarisk sammen med våre kollegaer som behøver vår og arbeiderbevegelsens støtte og kamp.
Norsk arbeidsliv er i endring, og vi opplever stadig oftere at grunnleggende faglige rettigheter er oppe til diskusjon. Vi ser at polske og andre utenlandske arbeidere tilbys horrible lønns- og arbeidsbetingelser, samtidig som de trues til taushet om forholdene. Mobbing og trakassering på norske arbeidsplasser er et stort problem, bruk av korttidskontrakter er økende i alle sektorer. Med andre ord: vi trenger arbeidstakerorganisasjoner som forstår at kampen om de aller mest grunnleggende rettighetene på ingen måte er over. Den fortsetter.
Vi har krav på medbestemmelse, på verdig behandling av arbeidsgiver og kollegaer, og vi forventer at lov- og avtalefestede ordninger blir oppfylt. Visst trenger vi også et arbeidsliv som er fleksibelt og omstillingsdyktig, og en fagbevegelse som forstår dette. Men fleksibilitet og omstillingsdyktighet kan ikke medføre at arbeidstakernes grunnleggende rettigheter skal oppgis. Snarere tvert imot. Vi skal kjempe for de samme rettighetene i det nye arbeidslivet.
Ytringfrihet er en av disse grunnleggende rettighetene. Arbeidsgiver er i sin fulle rett til å regulere hvilke ansatte som har anledning til å uttale seg på vegne av virksomheten. Men oppsiktsvekkende mange tror også at arbeidsgivere kan regulere hvor, når og om hva den ansatte kan uttale seg om på egne vegne. Alle arbeidstakere i dette landet har rett til å ytre seg på egne vegne, også om forhold som angår sin egen arbeidsgiver og sin egen arbeidsplass. I privat og offentlig sektor ser vi at ansatte utsettes for økt forventning om blind og absolutt lydighet til ledelsen. Hensynet til virksomhetenes omdømme blir viktigere, og ansatte som sier ifra om omsorgssvikt og uheldige konsekvenser og kritikkverdig praksis utsettes for represalier og anses som illojale. De nye varslerbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven er ment å beskytte ansatte som sier ifra om kritikkverdige forhold, fordi vi anser demokratiet og samfunnsansvaret som minst like viktig som virksomhetens omdømme. Varslerne skal hjelpe oss i å bekjempe uheldige og kritikkverdige forhold i både arbeidslivet og i samfunnet.
Yssen er en arbeidstaker. Ingunn Yssen er en varsler. Ofte er slike saker best tjent med å håndteres internt i virksomheten, og på den måten bidra til å løse konflikten, framfor å eskalere den. Men ofte er det ikke mulig å løse slike saker internt. Og derfor har vi varslervernet i lovverket. At Ingunn Yssen, og mange andre tidligere og nåværende medarbeidere mener at lederen for landets største arbeidstakerorganisasjon har en lederstil som oppleves som mobbing og trakassering, er ingen intern sak. LO-lederens håndtering av saken viser at det har vært all grunn til å stille disse spørsmålene. Når hun deretter konkluderer med at hun og LO-ledelsen har håndtert saken utmerket, og til etterfølgelse for andre arbeidsgivere, synes virkelighetsorienteringen å være fullstendig fordampet i LOs ledelse.
Noen hevder at Yssen-saken viser at norske ledere er fritt vilt. De av oss som har kjennskap til problematikken omkring mobbing og trakassering på arbeidsplassen, vet at dette er tull. Tusenvis av norske arbeidstakere mobbes daglig på jobben, og disse sakene håndteres i all hovedsak “internt” som personalsaker. Resultatet er ikke sjelden at arbeidstakerne sykemeldes, uføretrygdes eller i verste fall ender opp i psykiatrisk behandling. Det er også en del av virkeligheten i norsk arbeidsliv. Det er arbeidsgiver som er øverste ansvarlig for arbeidsplassens arbeidsmiljø. Arbeidsgivere som ikke forholder seg til dette ansvaret, bør være fritt vilt. Jeg har ingen nevneverdig sympati for dem.
Det er gjort et poeng av at Yssen-saken framstår oppsiktsvekkende planlagt og regissert. Jeg ser ikke bort fra at den også er det. Men jeg ser intet galt i at Yssen bruker de virkemidler hun har til rådighet for å få sagt ifra om det hun mener er maktpåliggende å få fram. Mobbeofre landet over kan i tusentall fortelle om planlagte og velregisserte mobbekampanjer fra ledere og kollegaer. Men noen forventer kanskje at mobbeofre bør oppføre seg som mobbeofre; avmektige, gråtende, skjelvende og uten kraft til å ta til motmæle? Et slikt syn passer fint inn i en norsk mediedramaturgisk virkelighetsforståelse, og et slikt bilde bidrar også til å opprettholde maktbalansen mellom sjef og underordnet. Yssen finner seg åpenbart ikke i å klientifiseres og hun bryr seg åpenbart ikke om sin pålagte underordnede plassering i makthierarkiet. Ja, så tøff er hun faktisk, at man skulle tro hun var en hel liten fagbevegelse i seg selv.
LO-leder Gerd-Liv Vallas lederstil og LOs håndtering av Yssen-saken er naturligvis ingen intern personalsak. Men det er mange nok arbeidsgivere som ønsker å gjøre den til det. Neste gang kan det nemlig være deres tur. Men dersom vi ikke offentlig og fritt skal kunne diskutere kritikkverdige holdninger, verdier og arbeidstakeres rettigheter i landets største fagforbund, kan jeg ikke se når vi ellers skulle kunne gjøre det.
Mine erfaringer fra norsk arbeidsliv gjør at jeg ikke ser meg tjent med å være medlem av et fagforbund, hvis ledelse opptrer som LOs ledelse har gjort i denne saken. Så enten går Gerd-Liv Valla av, og LO tar et oppgjør med sin praksis i denne og liknende saker, eller så finner jeg meg et annet forbund å være medlem av.
About Pål Hivand
