Landsorganisasjonen (LO) har siden etableringen i 1899 søkt makt og innflytelse i alle samfunnslag, og hatt sterke motstandere. Kampene har vært harde, og det har vært en kjent sak at justisen internt i perioder har vært stalinistisk. Så er da LO-leder Valla godt skolert i stalinistiske arbeidsmetoder.
Ingunn Yssen setter således fingeren rett i det verkende såret, når hun skriver i sin oppsigelse:
LO har vært garantisten for at arbeidslivet ikke skal være et sted hvor brutaliteten rår, og har gjort en god jobb i så måte. Det er derfor meget alvorlig at LOs leder ikke følger opp det som er et grunnprinsipp og et fundament for fagbevegelsens eksistensberettigelse. (…) Jeg vil derfor presisere at jeg ønsker LO og fagbevegelsen vel, men kan ikke akseptere at den øverste tillitsvalgte ikke følger de spilleregler som LO selv har initiert og kjemper for å ikke bare beholde, men styrke i resten av arbeidslivet.
En historie har alltid flere versjoner, og Ingunn Yssen og LO-leder Gerd-Liv Valla har så langt levert to svært forskjellige oppfatninger av tiden sammen som kollegaer.
Vi vet derfor lite sikkert om de faktiske forhold i denne saken. Men derimot så vet vi at mobbing er et stort problem i norsk arbeidsliv. Vi vet at mange arbeidstakere lider, mens mobbeadferden sjelden eller aldri får konsekvenser for de ansvarlige lederne. Når statsminister Jens Stoltenberg blir bedt om å kommentere saken, konkluderer han gjennom sin politiske rådgiver Mina Gerhardsen, slik man ofte gjør i slike saker:
“Personalsak”
Dette vil jeg ikke kommentere. Jeg kjenner ikke saken fra andre steder enn gjennom media. Dette er en personalsak.
I begrepet “personalsak”, i saker hvor ansatte står mot leder, forstår vi som regel “ingen røyk uten ild”. Med begrepet “personalsak” kan lederen framstå som den kloke og reflekterte og beherskede, mens den ansatte som kommer i skyggen av begreper som “personalsak” oftest framstår som “ikke helt ved sine fulle fem” eller hysterisk eller overdramatiserer.
Derfor er det få ansatte som gjør som Ingunn Yssen; står fram og gjør opp regningen med den ansvarlige lederen. De fleste i samme situasjon slikker sine sår, sniker seg ut bakveien med en sykemelding eller sluttpakke i hånden. Og holder kjeft. Rettshistorikken viser med all tydelighet at nesten ingen av dem som forsøker, lykkes med å stille sin leder ansvarlig for eventuell mobbing i rettsapparatet. En virkelighet som også Yssen har tatt inn over seg når hun har valgt å ikke anlegge sak mot sin tidligere arbeidsgiver LO.
Nå er det naturligvis ikke statsministerens jobb å kommentere denne saken på dette nivået. Men også Valla og LO selv har tidligere konkludert med at arbeidsmiljøet i LO er utmerket og karakterisert Yssen-saken som en “personalsak“.
Uten rot i virkeligheten? Virkelig?
Gerd-Liv Vallas pressekonferanse i dag levnet ingen tvil. I en situasjon hvor hun og LO kunne utvist romslighet og innvilget Yssen en verdig retrett gjennom Forsvarets høgskole, valgte de konfrontasjon. Mangelfull saksbehandling var den begrunnelse Valla leverte for at Yssen ikke får sitt høgskolekurs. Hun hadde ettersigende ikke snakket med sin ansatte på snart fem måneder. Og det til tross for at avtalen om Inkluderende Arbeidsliv (IA), som LO har inngått, forplikter arbeidsgiveren til å holde kontakten med sine sykemeldte ansatte.
Valla forklarte videre at ordet “skuffelse” nok ble uttalt i samtalen om Yssens graviditet, men at begrepet da refererte til at Valla var skuffet over at hun ikke var den første til å bli orientert. Er det da ikke mulig at Yssen da kan ha oppfattet begrepsbruken annerledes enn den eventuelt var ment? Og kan det hende at Valla ikke var den første til å bli informert, fordi forholdet mellom de to ikke var av en slik karakter at det var naturlig å informere Valla først?
Tidligere kollegaer av Yssen bekrefter i det aller meste hennes framstilling av Valla og deres forhold. At Valla så på sin pressekonferanse bruker stillheten fra LOs øvrige ansatte som argument for sin versjon, gjør faktisk ikke Yssens sak mindre troverdig. Kanskje snarere tvert imot.
Vallas problematiske lederstil
Gerd-Liv Valla ble vurdert som toppleder av Ukeavisen Ledelse i 2002. I analysen kommer det klart fram at Valla har egenskaper som kan være konfliktskapende, og at hennes svært sterke styring kan virke demotiverende og svekke medarbeidernes innsatsvilje og lagånd. At hun er klar, tydelig og en svært viljesterk og styrevillig leder er det ingen som helst tvil om. Hun ble dessuten sterkt kritisert for sin autoritære lederstil som justisminister i Jagland-regjeringen i 1997.
LO-leder, og tidligere justisminister, Gerd-Liv Valla gikk sine sin organisatoriske og politiske barnesko i det stalinistiske Arbeidernes Kommunistiske Parti (AKP). Hun var aktiv i Kommunistisk Universitetslag og voterte i 1980 for Stalin i et partioppgjør. Valla bidro også til å sparke ut alle medlemmer som var kritiske til Stalins moskvaprosesser. LOs øverste tillitsvalgte er på ingen måte utdannet i organisatorisk romslighet, slik man kan finne det i moderne ledelse og organisasjonsutvikling. Heller ikke LO som organisasjon har noen stolt tradisjon for meningsmangfold og romslighet i sin virksomhet fra 1899 og fram til i dag.
Redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse sier til TV2 Nettavisen at det er interessante momenter ved Valla som leder som nå kommer fram i debatten, selv om han ikke uten videre antar at Yssen har rett i alle sine anklager. Han spør dessuten om det kan være Yssen som selv har hatt problemer med å håndtere rollen som leder og småbarnsmor. Lerø fastholder at Valla allikevel framstår som en klok leder. Han om det.
Hvor klok en leder?
En leder som bidrar til å skape og videreføre en intens arbeidskonflikt med en så åpenbar kvalifisert medarbeider som Ingunn Yssen, når hun som toppleder og ved flere konkrete tilfeller har hatt anledning til å løse konflikten, må i alle fall mangle noen vesentlige lederegenskaper. Spesielt ille er det når det er fagbevegelsens øverste tillitsverv hun besitter. Men så er da heller ikke fagbevegelsen en søndagsskole. Kanskje er det noe av problemet? Valle er vokst opp og skolert i fagbevegelsen metoder, historie og kultur. Mer enn det; hun er politisk og organisatorisk oppfostret i den mest udemokratiske og dikatoriske delen av norsk arbeiderbevegelse: AKP.
Som øverste leder i LO er Vallas fremste oppgave å beskytte norske arbeidstakere og sikre deres grunnleggende faglige rettigheter. Når hun ikke makter å løse en arbeidskonflikt med en av sine nærmeste medarbeidere, så er dette i sannhet en gyllen anledning til å spørre seg hvor skikket hun er til å løse andre konflikter i det øvrige arbeidslivet.
Vallas pressekonferanse var et eklatant eksempel på hvordan vi ikke vil at moderne arbeidsgivere skal oppføre seg overfor sine ansatte som har vært nødt til å sykemelde seg på grunn av arbeidsmiljøet.
Flere svin på skogen?
For de som har minimal kjennskap til LO vil det ikke overraske om det i dagene framover kommer flere avsløringer om LOs tvilsomme utøvelse av arbeidsgiverrollen. Men samtidig kan vi heller ikke utelukke at dagens pressekonferanse har hatt effekten den utvilsomt var ment å ha: Nåde den neste sykemeldte LO-ansatte som klager på selveste landsorganisasjonen som arbeidsgiver!
Selv er jeg av den klare oppfatning av at Valla kan benytte denne anledningen til å finne seg annet arbeid. Det er åpenbart at noen fornyelse og modernisering av fagbevegelsen ikke vil skje med Valla som leder.
About Pål Hivand
