Norfunds direktør, Kjell Roland, innrømmer at han har diskutert oppsigelse med to av varslerne i sin administrasjon. Hensikten skal ha vært å “finne ordninger som begge parter kan føle seg tjent med”. Redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse mener at Rolands handlinger kan skyldes at “varslerne sitter fast i konflikten” og at det i slike saken kan være nødvendig med drastiske virkemidler:
I slike situasjoner er det ofte nødvendig at en leder våger å sette i gang en prosess som ender med at en medarbeider må slutte. Når det ikke er saklig grunn for oppsigelse, må man finne minnelige ordninger, skriver Lerø.
Og igjen er det varslerne søkelyset rettes på: kranglefantene, de som ikke innordner seg, de som ikke respekterer beslutningene som fattes. De illojale og inkonforme arbeidstakerne fra helvete.
Forskerne Marit Skivenes og Sissel Trygstad advarte i Dagbladet tidligere i høst mot å svartmale varslernes situasjon. De mener at medienes fokus på de verste varslersakene, forhindrer oss i å se at varslerinstituttet fungerer godt for mange mennesker og på mange arbeidsplasser. Det har de naturligvis rett i. Men de tar samtidig fullstendig feil.
Mediene følger i slike saker sporene etter pengestrømmene og maktforbindelsene i samfunnet. Både fordi stoffet er “sexy” (kjente personer ofte), mer konfliktorientert (sentrale interesser og personer står mot hverandre) og fordi de store sakene er av samfunnsmessig større betydning (det delikate spørsmålet om makt).
Derfor skriver ikke rikspressen om hjelpepleieren som varslet om uholdbare vaktlister til avdelingssykepleieren, og hvor forholdene ble ordnet opp i. Årsaken er at de fleste av oss forventer at det skal være akseptert å si ifra om straffbare, ulovlige eller andre klanderverdige forhold på arbeidsplassen. Vi forventer også at når slike forhold varsles om, så blir det ryddet opp. Pressen skriver, naturlignok, sjelden artikler og reportasjer om forhold hvor “intet kritikkverdig har funnet sted” – i saker hvor ingen betydningsfulle personer eller virksomheter er involert og hvor ingen vitale interesser er på spill eller i konflikt.
Makta rår
Erfaring viser at varsling som innvolverer personer høyere på den sosiale og administrative rangstigen enn varsleren selv, vil mest sannsynlig avstedkomme represalier. Paradoksalt nok, jo verre og sannere advarslene er, jo verre vil varsleren kunne oppleve sanksjonene. De fire varslerne i Norfund fikk faglig støtte da revisjonsselskapet Ernst & Young bekreftet forholdene styret var varslet om. Per Yngve Monsen fikk medhold i to rettsinstanser, i intern revisjonsrapport og i Forsvarsdepartementets granskning etter å ha varslet om feilfakturering og smøring i Siemens. Men ingenting hjelper varslerne, i det ledelse og styre virksomhetene impliseres i saken.
For viktigere enn virksomhetens omdømme, synes alltid å være ledelsens omdømme. I Norfunds styre sitter styreleder Einar Steensnæs (tidligere statsråd og stortingsrepresentant for Krf), som ikke har tiltro til revisjonsselskapets rapport. Dermed har han heller ikke tiltro til varslernes bekymringer. Det har resultert i at tidligere Norfund-direktør fortsatt arbeider for selskapet, som leder av Nairobi-kontoret. Han har omtrent samme betingelser som når han var leder for virksomheten. Varslerne skvises ut av selskapet, en etter en.
At Norfund-direktør Kjell Roland omtaler saken med formuleringer som “personalpolitikk” og “ordninger som begge parter kan føle seg tjent med”, forandrer ikke på sakens fakta: varslerne utsettes for press og sanksjoner, hvor frivillig oppsigelse gjenstår som eneste akseptable og fornuftige resultat for begge parter.
Og det vi kan lære av saker som i Norfund og Siemens er: varsling vil være utmattende for den samvittighetsfulle ansatte, det vil kunne medføre at du mister jobben, og ikke minst; det vil kunne medføre at ditt yrkesmessige rykte ødelegges for all framtid. Og det hjelper sjelden at du eller andre også kan dokumenter det du varsler om.
Varslernes avmakt
Det handler alltid om makt, og om hvem som disponerer den. I Norfund, som i så mange andre tilfeller, står varslerne i en avmaktssituasjon. Det er en tap-tap situasjon. Nye bestemmelser i arbeidsmiljøloven skulle avhjelpe situasjonen, men heller ikke i denne saken synes lovbeskyttelsen å ha noen praktisk verdi.
Bistandsdepartementet og Utenriksdepartementet har investert betydelig prestisje i Norfunds markedsøkonomiske form for bistand, et betydelig veiskille i forhold til tidligere bistandstankegang. Fondet styres av en tidligere og ikke ubetydelig statsråd og stortingspolitiker, Einar Steensnæs.
Nåværende Norfund-direktør Kjell Roland har vært medlem av Arbeiderpartiet og stiftet i sin tid analyseselskapet ECON, hvor statsminister Jens Stoltenberg var styreleder i 1992-93. Utenriksminister Jonas Gahr Støre var arbeidende styreleder for ECON fram til han ble generalsekretær for Røde Kors høsten 2003. Støre er som kjent i dag utenriksminister, hvor bistand inngår som en del av ministerens portefølje, sammen med bistandsminister Erik Solheim.
Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen, også Arbeiderpartiet og varslervernets fødelshjelper, har valgt å ikke kommentere varslersakene i Norfund overfor Dagens Næringsliv. Det siste er kanskje heller ikke egnet til å overraske?
Spørsmål og konklusjon til slutt
Hvilke interesser skal ivaretas ved å presse varslerne ut av Norfund? Dersom du har forslag, så skriv dem gjerne i kommentarer nedenfor! Min uøærbødige påstand er imidlertid at mediene ikke bidrar til å svartmale situasjonen for varslerne. Det er arbeidsgiverne som må ta ansvaret for det.
About Pål Hivand
