Statsråd Bjarne Håkon Hanssen og partene i arbeidslivet mener at varsling må beskyttes med en viss varsomhet. Varslerloven må derfor også beskytte arbeidsgiver mot potensielt uriktige og urimelige anklager fra arbeidstakerne. Det er å snu virkeligheten på hodet.
I artikkelen “Varslervernet styrkes” redegjør statsråden for hvorfor regjeringens lovforslag er utformet slik at varslere må foreta “forsvarlig” varsling for å oppnå lovens beskyttelse. Det er for å forsikre seg om at arbeidstakere ikke skal kunne bruke “varsling” som begrunnelse for å opptre illojalt eller urettmessig i strid med virksomhetens interesser. Isolert og lovteknisk sett, kan det se ut som et fornuftig forbehold fra lovgivers side og en begrunnet balansering av interesser. Men bare dersom man ser bort fra virkeligheten i norsk arbeidsliv.
Virkeligheten er at arbeidsgivernes interesser, selv med regjeringens foreslåtte lovendring, fremdeles vil veie tyngst. Og den enkle årsaken til det er, at norske arbeidsgivere har arbeidstakerne på sin side. Arbeidstakerne er i veldig stor grad lojale og opptatt av interessene til sin arbeidsgiver, og dermed sin egen arbeidsplass og sine kollegaer. Spesielt de som i loven skulle vernes, varslerne, er opptatt av arbeidsgivers interesser. Derfor er varsling til allmennheten alltid unntaket, og alltid etter at intern varsling er gjort uten resultat. I en undersøkelse fra 2005 oppgir 30 prosent av de spurte at de regelmessig opplever kritikkverdige forhold som burde vært varslet. Men de gjør det ikke, av frykt for represalier.
FAFO-forskerne Marit Skivenes og Sissel C. Trygstad har i 2005 levert den første store studien av varslerproblematikken i norsk arbeidsliv. Her dokumenteres det at norske arbeidstakere generelt, og varslerne spesielt, opptrer svært lojalt overfor sine arbeidsgivere. Samtlige av deltakerne i undersøkelsen som hadde varslet, kunne fortelle at de først hadde varslet internt og slik forsøkt å løse saken utenfor offentligheten. Det lille mindretallet som til slutt gikk til det skritt og varslet allmennheten, hadde også forsøkt intern varsling først. Dette var også den delen av varslerne (17 prosent) som i størst grad opplevde alvorlige sanksjoner mot seg og sin person fra sine arbeidsgivere.
Det finnes ingen rasjonelle argumenter for å frykte at norske arbeidstakere vil benytte varslervernet til å undergrave, sverte eller anklage sin arbeidsgiver urettmessig. I Sverige gir det såkalte “meddelarskyddet” offentlige ansatte nærmest absolutt rett til å uttale seg til medier og journalister. I 2005 gjennomførte det svenske fagforbundet SEKO en undersøkelse om varsling. Halvparten av offentlig ansatte og drøyt 40 prosent av ansatte i privat sektor mente det var vanskeligere å framføre kritikk mot egen arbeidsgiver nå enn tidligere. Bare 19 prosent ville selv varslet om kritikkverdige forhold på egen arbeidsplass.
Så selv ikke når vernet av ytringsfriheten og varsling er som sterkest, er det grunn til å frykte for grunnløse anklager fra arbeidstakerne. Dette forteller oss to viktige ting: For det første, at den norske regjeringens foreslåtte varslervern ikke på langt nær er sterkt nok. Men også at loven i stor grad bommer på formålet. Lovforslaget forsøker å forebygge uheldige konsekvenser som det ikke finnes noen grunn til å tro faktisk vil oppstå. Resultatet er imidlertid at de varslerne man skulle beskytte, de som mobbes og trakasseres, vil ha like lite beskyttelse som tidligere. I verste fall, vil disse varslerne kunne oppleve at den nye lovbestemmelsen gir mindre vern, ettersom det er fare for at fokuset blir satt på varslerens framgangsmåte framfor de kritikkverdige forholdene varsleren forteller om. Loven bidrar heller ikke til trygghet for den store gruppen arbeidstakere som i dag holder munn om kritikkverdige forhold i frykt for represalier. Den skaper tvert imot mer frykt.
I praksis vil regjeringens lovforslag innebære at arbeidsgivere, med berettiget grunn til å frykte varslerne, er de som vil ha nytte og beskyttelse av de forsvarlighetskrav som det foreliggende lovforslaget inneholder. For arbeidsgivere som allerede har et godt ytringsklima og hvor varslere anses som et ledd i virksomhetens kvalitetssikring, vil lovforslaget være uten praktisk betydning. Varslerne i disse virksomhetene er allerede beskyttet av sin arbeidsgiver og det positive ytringsklimaet som eksisterer der.
Vi står i fare for å få en lov som kun beskytter den gruppen av varslerne som ikke har spesielt stort behov for beskyttelse, og forverrer forholdene for de varslere som sterkt trenger den. Varslingen står dermed i samme dilemma som ytringsfriheten generelt: det er de farlige og ubehagelige budskapene som må beskyttes.
About Pål Hivand
