Er jeg i ferd med skrive min egen karriere i dass? Amerikanske Execunet kunne denne uken avsløre at 30 prosent av arbeidssøknadene finner veien til søppelkassen, lenge før CVen er lest. Årsak: du er googlet!
Og det sier seg kanskje selv. Å formulere sterke meninger om varsling, arbeidstakeres ytringsfrihet og kritikk av en del arbeidsgivere kanskje ikke er et sjakktrekk for den videre karrieren. Skjønt, snart førti, feit og full av faen. Kan det egentlig bli så mye verre?
Amerikanske Execunet har gjennomført en undersøkelse som viser at nesten åtte av ti (amerikanske) arbeidsgivere googler sine arbeidssøkere før CVen leses og intervjuet gjennomføres. Faktisk er mer enn tre av ti arbeidssøkere ute av bildet før vurderingene egentlig starter. I god tid før intervjuet er førsteinntrykket skapt, gjennom de mange etterlatenskaper som ligger igjen etter oss på nettet. For en rekke av oss, vil et eventuelt intervju i beste fall være en anledning til å skape et skjevt andreinntrykk.
For hva skal man egentlig mene om en som bruker store deler av sin fritid på å oppfordre frustrerte og misfornøyde arbeidstakere til å ta et oppgjør med sin arbeidsgiver, varsle om kritikkverdige forhold på jobben og benytte sin grunnleggende rett til frie ytringer? Basert på reaksjonene jeg mottar på e-post, så er det en del som faktisk har sterke meninger om den saken.
Hvit, vrang og vanskelig? Illojal, angiver og Quisling? Nei, jeg vil ikke si det. Men noen arbeidsgivere ønsker åpenbart å spørre en som meg om lojalitet. Det kan jeg forstå. Men lojalitet mot hvem og i hvilken sammengheng? Absolutter og garantier finnes ikke, det burde historien ha lært oss. Men det er alltid noen som mener de representerer unntaket, at de representerer en virksomhet som er hevet over arbeidstakeres rettigheter, loven eller den allmenne oppfatning av rett og galt. Således, i enkelte situasjoner har man ikke bare rett til å si ifra, men en plikt.
Men nå er det vel ikke bloggerne (les: meg) som ligger verst an i slike sammenhenger. Allikevel er det en nyttig påminnelse: man må jo ikke nødvendigvis formulere og publisere alt som faller en inn. Samtidig undrer jeg meg, med denne brave new world, hvorfor ikke flere utfordrer rammene? Det finnes flere nakenbilder, enn det finnes blogger som avslører snusk, flere bilder av fulle fjortiser enn det finnes dokumentasjon av lovbrudd.
Ytringsfrihet og -mulighet er redusert til eksibisjonisme. Sannhet redusert til sutring. Unge vil vise fram kroppen sin på nett, mens de (kvasi?)intellektuelle bruker nett og andre medier for å sutre over at de blir motsagt. Det kan virke slik, at jo friere og mer uhindret debatten går, så jo mer klager debattantene. Sutrerne er den intellektuelle utgaven av eksibisjonististe fjortiser – de deltar i debatten for å posere mer enn argumentere. Og da blir kritikk svært personlig og sårende. And round it goes again.
Google er din venn?
16 prosent av jobbsøkerne i undersøkelsen var redde for at opplysninger som eksisterte på nett kunne stå i veien for en ansettelse. 13 prosent hadde imidlertid tatt konsekvensene og bevisst plantet positive opplysninger med tanke på slike nettsøk. Med andre ord:
fremmad i alle retninger!!
About Pål Hivand
