Farlig varslerlov

Regjeringens forslag til lovbeskyttelse av varslere er et farlig juridisk makkverk. Farlig fordi regjeringen forsøker å overbevise oss om at varslerne nå skal beskyttes. I praksis blir varslerne fritt vilt. Den arbeidstaker som etter denne loven vurderer å varsle om kritikkverdige forhold i egen organisasjon, vil raskt oppdage at hun er bondefanget i et nett av juridiske forbehold og forutsetninger hun ikke vil kunne oppfylle.

Varsling er når arbeidstakere informerer tilsyn, politi eller allmenheten om kritikkverdige forhold ved egen arbeidsplass eller organisasjon.

Kritikkverdige forhold

Hva er så “kritikkverdige forhold”? Lovens forarbeider beskriver at lovbrudd representerer en form for kritikkverdige forhold som det kan varsles om. Også brudd på “virksomhetens egne etiske retningslinjer” eller brudd på “rutiner om er tydelig uttalte og som er nedfelt i skriftlige dokumenter som er gjort kjent for ansatte og ledelse” vil være kritikkverdige forhold. Hva da om virksomheten ikke har egne etiske retningslinjer, eller hva om det hersker tvil om virksomhetens “rutiner”?

Med andre ord vil arbeidsgiver kunne sikre sin juridiske sak mot potensielle varslere, ved ikke å innføre eget etisk regelverk og samtidig sørge for at rutiner for sentrale deler av virksomheten ikke er allminnelig kjent og dokumentert. Samtidig sier loven at varsling er akseptabelt dersom det omhandler brudd med “allminnelige etiske standarder som det er bred tilslutning til i samfunnet” og dersom brudd på disse kan sies å ha en “viss allmenn interesse”. Men hva er i så fall det?

Før man i det hele tatt kan vurdere varsling, må man innenfor det ovennevnte vurdere hvorvidt forutsetningene for begrepet “kritikkverdige forhold” er tilstede. Definisjonene er så uklare at man raskt vil kunne komme til den konklusjon at mange forhold ikke vil være beskyttet av lovgivingen. Hvilke etiske standarder med bred tilslutning? Hvor mye er “en viss allmenn interesse”? Lovteksten er full omtrentlige formuleringer som i beste fall signaliserer en viss politisk vilje, men som i juridisk og praktisk forstand er meningsløse.

Varslingsprosessens minefelt

Men dersom du mener at du innenfor disse definisjonene har funnet grunnlag for å varsle om kritikkverdige forhold, så skal du så ta stilling til selve varslingsprosessen. Loven sier at varslingsprosessen må være “forsvarlig”. Regjeringen konkluderer med at kravet til forsvarlighet er det samme som den tidligere ulovfestede lojalitetsplikten. Med andre ord, de samme krav til lojalitet overfor arbeidsgiver gjelder nå som tidligere. Ikke bare det: loven forutsetter at varsleren før og under varsling skal vurdere hvorvidt man har tatt “tilbørlig hensyn til arbeidsgivers interesser” i saken.

Hvordan skal man vite at varslingen skjer forsvarlig og at arbeidsgivers interesser i tilstrekkelig grad er ivaretatt? Man kan (og bør!) bruke juridisk ekspertise før man varsler, og slik sikre seg mot alvorlige feil i prosessen. Men selv da vil varsling være et sjansespill. Det er særlig når man ser regjeringens definisjon på “kritikkverdige forhold” og “forsvarlighet” i varslingsprosessen i sammenheng, at man forstår at varsling heretter vil være et minefelt.

Resultatet er at færre arbeidstakere enn noengang tidligere vil våge å varsle om kritikkverdige forhold. Og da hjelper det ikke hvor inderlig regjeringen snakker om arbeidstakeres ytringsfrihet og lovbeskyttelse av varslere. Domstolene og arbeidsretten vil forholde seg til den lovtekst og de forarbeider som foreligger. Statsråd Bjarne Håkon Hanssens forsøk på å sminke liket i sin kronikk (Aftenposten 15.08.06) har i så måte ingen betydning for norske varslere. Hans kronikk er uten tvil et forsøk på tåkelegge det faktum at partiene som i dag utgjør regjeringen, og flertallet på Stortinget, har snudd helt om på sine meninger om varsling siden 2005.

Svenske tilstander

Da spørsmålet om varslervern var til behandling i Stortinget i 2005, uttalte Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet:

…departementets bebudede utredningsarbeid om nærmere regler for ansattes ytringsfrihet og lojalitetspliktens grenser bør resultere i at norsk lovgivning minst får det samme ytringsfrihetsvernet som gjelder for arbeidstakere i Sverige.

Nå er det åpenbart at de samme partiene er villige til å vedta en lovbestemmelse om varsling som medfører en svekkelse av norske arbeidstakeres rettigheter. Ytringsfrihetens rammer skrenkes inn, og muligheten for et mer åpent og gjennomsiktig samfunn er tapt.

I Sverige er varsling om kritikkverdige forhold beskyttet av Meddelarskyddet. Det sikrer at enhver offentlig ansatt kan uttale seg og gi opplysninger til mediene om ethvert spørsmål. Den eneste begrensning er opplysninger om rikets sikkerhet. Arbeidsgivere kan ikke straffe den ansatte eller foreta etterforskning i slike saker.

Regjeringens lovforslag har i praksis det motsatte utgangspunkt: loven vil gjøre det enda lettere for arbeidsgivere å hindre, etterforske, sanksjonere og forfølge norske arbeidstakere som sier ifra. Men på den andre siden: det er jo ikke så mange ansatte det gjelder. Og færre vil det bli.