Det finnes gode grunner for at den svenske politimannens rasistiske uttalelser bør beskyttes mot straff. Når arbeidstakere kan uttale seg fritt, får vi tilgang til deres holdninger. Holdninger og handlinger kan endres.
9 juli brøt det ut slagsmål mellom flere personer i Lindhagens plan i Stockholm. Politiet kom til stedet og ryddet opp. Da nettavisen Stockholm City senere ringte politiet for å få opplysninger om hendelsen, oppstod følgende ordveksling mellom journalisten og ansvarlig politimann:
- Ja, ved Lindhagens plan var det seks personer fra Eritrea. Du vet, sånne som kommer og beriker vårt flerkulturelle land. De sloss innbyrdes.
Ble noen skadd så de måtte på sykehus?
– Nei, sånt vises jo ikke på dem.
Politimannens uttalelser ble publisert og senere anmeldt av studenten Henok Alem som rasisme. Avisomtalen av saken gjorde at politimannen valgte å politianmelde seg selv. Det fikk vikarierende lenspolitimester Leif Jennekvist til å konkludere nøkternt med at “man kan med dette anta at et lovbrudd har funnet sted”.
Men så lett skulle det altså vise seg å ikke være. Det svenske lovverket sier at en person kan dømmes for hets mot folkegrupper om man uttaler eller sprer trusler eller nedverdigende uttalelser mot en gruppe personer når det gjelder rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk tilhørighet, tro eller seksuell legning. Men mest sannsynlig kommer aldri domstolene til å vurdere politimannens uttalelser opp mot rasismelovgivingen. Årsaken er at politimannens uttalelser er vernet mot straff og rettsforfølgelse av det svenske varslervernet (meddelarskyddet).
Det svenske meddelarskyddet sørger for at alle offentlig ansatte i Sverige kan uttale seg til mediene uten fare for å bli etterforsket eller straffet for sine uttalelser. Unntak gjelder bare uttalelser og opplysninger som gjelder rikets sikkerhet eller som er omfattet av sikkerhetslovgivingen. Hensikten med meddelarskyddet er å beskytte offentlige ansatte som varsler om kritikkverdige forhold.
Sverige har på mange måter vært et foregangsland når det gjelder offentlighet og åpenhet i forvaltningen. Meddelarskyddet er en naturlig forlengelse av prinsippene om åpenhet i det svenske samfunnet. Mange vil allikevel mene at situasjonen er absurd, dersom meddelarskyddet benyttes av offentlig ansatte, f.eks. politimenn, til å gi uttrykk for rasistiske eller andre forkastelige holdninger som strider mot den offentlige oppgave eller tjeneste man er satt til å utføre.
I Sverige har det over lengre tid vært en debatt om rasisme og andre problematiske holdninger innad i deler av politistyrken. Michael Lundh, en tidligere politiinspektør med 24 års erfaring, dokumenterte i boken “Sveriges Likas Lag” at rasistiske holdninger er utbredt innen deler av den svenske politistyrken.
Den aktuelle saken er natuligvis prinsippiell interessant ettersom det trolig vil avklare i hvilken grad meddelarskyddet har noen grenser utover spionasje og rikets sikkerhet. Skulle politimannen bli dømt for rasisme, vil imidlertid varslervernet i Sverige være varig svekket.
Ett spørsmål vil være om politimannens uttalelser faktisk er juridisk rasistiske, eller om de bare er uheldige, ubetenksomme eller forkastelige. Deretter er spørsmålet om uttalelsene rammes av rasismelovgivingen. Aller sist, uavhengig av svarene på de to første spørsmålene, skal det vurderes om uttalelsene under alle omstendigheter er beskyttet av meddelarskyddet.
Ytringsfrihet og varslervern er uklare størrelser, og satt opp mot konkrete uheldige og forkastelige uttalelser og hendelser, kan det i det daglige være vanskelig å vite hvor grensene for ytring og varsling faktisk går. Tanken bak det svenske varslervernet (meddelarskyddet) er imidlertid å sørge for at opplysninger og uttalelser som er demokratisk nødvendig tilflyter allmennheten. Meddelarskyddet er primært etablert for å sørge for at den svenske allmennheten har tilgang til informasjon og opplysninger som gjør demokratisk kontroll av forvaltningen mulig. For å sikre dette, er man nødt til å slå ring om og verne de offentlig ansatte som faktisk tar belastningen med å offentliggjøre slik informasjon.
Sett fra et varslerperspektiv, kan man like godt tolke politimannens uttalelser som en advarsel om at uheldige og forkastelige holdninger er utbredt i politiet. At politimannens opprinnelige motiver trolig var annerledes og var forkastelig formulert, endrer ikke nødvendigvis på saken. Og deri ligger det svenske meddelarskyddets styrke: også opplysninger og uttalelser offentliggjort på bakgrunn av tvilsomme motiver har stor verdi for allmennheten. Rasistiske politimenn som uttaler seg forkastelig om innvandrere vil derfor ha behov for vern og beskyttelse mot etterforskning, sanksjoner og rettsforfølgelse. Og det er nettopp på dette avgjørende punktet det svenske og det foreslåtte norske varslervernet skiller lag. Den norske Regjeringen har i sitt lovforslag lagt vekt på at varslere skal opptre lojalt, og at varslerens motiver skal være edle for at varsleren skal kunne oppnå bekyttelse under Arbeidsmiljøloven bestemmelser.
Ved å etterforske, sanksjonere mot og straffeforfølge politimannen vil man kanskje oppnå en kortsiktig effekt av tilfredsstillelse i allmennheten, og i særdeleshet i innvandrermiljøene. Men det endrer ikke på det faktum at mange andre politimenn og -kvinner trolig er i besittelse av de samme holdningene. Det er ikke forkastelige uttalelser fra en politimann til en journalist som utgjør svenske innvandreres problem med politiet. Den daglige og velkjente svenske politiviolden og den nedverdigende behandlingen av innvandrere er hovedproblemet.
I stockholmspolitiet er det nå avdekket at rasistiske holdninger eksisterer, og at det er grunn til å tro at de er utbredte. Alt takket være en politimann som ubetenksomt lot sine rasistiske holdninger prege uttalelsene han ga under en samtale med en journalist. Nå kan arbeidet med å bekjempe slike holdninger i politiet starte. Sagt på en annen måte: nå kan knapt politiledelsen unnlate å gjøre noe med det.
Og skulle de unnlate å gjøre det, så er det i alle fall ikke politimannens feil. Han har sagt ifra. Han bør derfor ikke straffes, men beskyttes.
Artikkelen er også publisert på Depesjer.
About Pål Hivand
