Dissidenten og folkevalgte Ayaan Hirsi Ali forlater Nederland etter å ha blitt fratatt sitt statsborgerskap. Dette skjer fordi Ali skal ha løyet om sin bakgrunn for å sikre seg opphold i Nederland. Somaliske Ayaan Hirsi Ali har i en årrekke vist seg som en lidenskapelig forkjemper for ytringsfrihet og kvinners rettigheter, og er en nådeløs kritiker av fundamentalistisk islamisme. Hun er trøtt av å frykte for sitt liv, og flytter til USA. Når hun forlater Europa, gir det oss en anledning til selvrefleksjon omkring innvandringspolitikk, ytringsfrihet og toleranse.
Den anledningen kommer vi ikke til å benytte oss av.
Ayaan Hirsi Ali kom fra Somalia til Nederland i 1992, og søkte politisk asyl på grunnlag av at hennes far hadde arrangert et tvangsekteskap med hennes fetter i Canada. Hun fikk sitt nederlandske statsborgerskap, og ble i 2003 innvalgt til parlamentet for partiet Volkspartij voor Vrijheid en Democratie (VvD). VvD er kjent for sin restriktive innvandringspolitikk. Hun var vært en talskvinne mot fundamentalistisk islam, og særlig for muslimske kvinners rettigheter. Ali ble innvolvert som manusforfatter for den svært islam-kritiske filmen “Submission“. Regissøren Theo van Gogh ble knvidrept på grunn av filmen, og Ali har siden levd i konstant livsfare. Truslene mot henne har vært så alvorlige at en nederlandsk domstol til slutt ga hennes naboer medhold i at hun i seg selv var en trussel mot nabolaget hun bodde i. Hun ble dømt til å flytte.
I praksis er Ali dømt til hjemløshet, ikke bare rettslig, men også politisk. Ali løy om sin bakgrunn for å få opphold i Nederland, og det var åpenbart mer enn vi kunne tåle. For i Europa er det innvandringsstans, og vi forventer at all verdens folk forstår og respekterer dette. Kun mennesker med behov for beskyttelse kan kreve og innvilges opphold i Europa. Og beskyttelsesbehovet er det naturlignok vi som må definere. Ali og mange hundretusener andre kommer i så måte til kort. Sorry, det er ikke plass i herberget.
Ayaan Hirsi Alis meninger og perspektiver er uten tvil omstridte og omdiskuterte. Hennes syn og meninger har funnet støtte i tildels populistiske og innvandringsrestriktive deler av det politiske landskapet i Europa. At hun er tildels nådeløs i sin kritikk av islam, hersker det ingen som helst tvil om. Det blir derfor brukt flittig mot henne at hun har forlatt sin opprinnelige islamske tro, og at hun derfor ikke har noen troverdighet i sine analyser. Dersom dette prinsippet skulle gjelde, så er de fleste europeere fratatt sin meningsberettigelse, ettersom de fleste av oss nettopp ikke er muslimer. Perspektivet er naturligvis meningsløst. Men kritikerne påpeker at det i hennes argumentasjon ligger en forutsetning om at muslimer nærmest bør slutte å være muslimer dersom de skal leve i Europa. I det ligger det en kritikk om at Ali har framstått som svært unyansert i sin kritikk av islam. Og kanskje er det slik.
Samtidig har hun, og mange andre kritikere, bidratt til at vi i dag faktisk diskuterer kulturkonfliktene og innvandringspolitikkens innhold. Alis motstandere er tvunget til å begrunne sine synspunkter, og gjør det i norske og europeiske aviser. Det er ikke lenger rasister og nasjonshysterikere som definerer ordskiftet om “oss og dem”. Debatten er blitt allmenn, selv om den sikkert oppleves som slitsom og ubehagelig for mange.
Slitsom har den utvilsomt vært for hovedpersonen selv. Hun er lei av å leve et omflakkende liv, fra bolig til bolig, fra sted til sted. Hun er lei av livvakter og en konstant overhengende trussel mot sitt liv. Det nederlandske regjeringsvedtaket om å frata henne statsborgerskapet, er et tragisk endelikt på en unik sak. At hun ikke var sannferdig om sin bakgrunn for å få opphold, har hun ikke lagt skjul på i ettertid. Men etter flere dokumentarer og artikler om saken i nederlandske medier den siste tiden, følte trolig nederlandske myndigheter og Alis partikamerater seg presset opp i et hjørne. Ren partipolitikk, med andre ord.
Paradokset er imidlertid at selv om hun etter sigende ikke oppfyllte beskyttelseskravet da hun søkte om opphold i Nederland, så gjør hun jo det nå. Kvinnen er truet på sitt liv gjennom mange år, alene på grunn av sine handlinger og islamkritiske ytringer i de årene hun har hatt tilhold i Europa. Muligens skulle hun ikke fått opphold og statsborgerskap, kanskje var det feil. Men å frata henne statsborgerskapet nå, og se bort fra det åpenbare beskyttelsesbehovet hun nå har… ja, det er verre enn galt. Det er ganske enkelt intellektuelt og kulturhistorisk skandaløst. Riktignok har Ali frivillig avgjort å flytte til USA for å arbeide for det konservative American Enterprise Institute. Skjønt frivillig?
Europeiske og teknokratiske innvandringsregler har redusert dissidenten og tenkeren Ali til en ynkelig løgner og snylter. I mellomtiden sitter mulla Krekar trygt i sin leilighet i Oslo og føler seg ærekrenket.
About Pål Hivand
