Datatilsynet advarer mot musikk – og filmbransjens skjulte overvåking av privatpersoner på nett. Det er nå på tide at det settes klare grenser for all verdens musikk-, film- og programvareselskaper som tar seg til rette og iverksette overvåking og etterforskning på egenhånd. Vi bør holde fast på prinsippet om at det er offentlige myndigheter som skal ha denne fullmakten – underlagt kontroll og ettersyn.
Ifølge Dagens Næringsliv arbeider advokatene Espen Tøndel og Rune Ljostad for Motion Picture Association og Den Internasjonale platebransjens forening (IFPI) for å samle inn opplysninger omkring fildeling i Norge. Advoktenes holdning avslører vel hele bransjens holdning og prinsipper når de uttaler:
Dette er etter vårt syn ikke overvåking. Vi er til stede på nettet og observerer og samler informasjon.
Tilstede for å observere og samle informasjon, min sann. Ifølge bokmålsordboka, så er det nettopp det som er definisjonen på overvåking. Men i tillegg har denne overvåkingen en klar problematisk hensikt – å ramme fildelerne økonomisk og strafferettslig gjennom å bruke den innsamlede informasjon til å beskytte bransjens kommersielle interesser.
En ting er at bransjen samler inn potensiell sensitive opplysninger om enkeltpersoner, som i praksis er brudd på personopplysningsloven. Ingen vet, eller har kontroll over, hvordan disse opplysningen blir brukt. En annen ting er selve prinsippet, om bransjestyrt og kommersiell etterforskning av enkeltpersoner. Jeg forstår at bransjen fortviler over mengden filer med opphavsrettsbeskyttet materiale på avveie. Men som samfunn må vi allikevel kunne sette en grense for hva som faktisk er akseptabelt for et demokratisk samfunn. Svenske myndigheter har allerede gjort det.
i et rettssamfunn har vi gitt retten og myndigheten til å drive etterforskning og overvåking til poltiet eller andre justismyndigheter. Nettopp fordi disse organene er underlagt lover og regler for hvilke metoder som er akseptable og hvordan etterretningsmateriale kan brukes. I tillegg er domstoler og kontrollutvalg og særskilte enheter etablert for å sikre at statens maktapparat ikke går utenfor sine fullmakter. Likevel har private virksomheter en viss adgang til overvåking når det gjelder å ivareta sine interesser. Disse er imidlertid svært begrenset, og krever særskilt tillatelse eller avtaler.
Overvåking av datatrafikk på et åpent internett, foretatt av private aktører, er en ganske annen sak. For det første skjer overvåkingen uten at noen vet om den. For det andre har ingen kontroll med hvilke opplysninger som samles inn, og slett ikke hvordan disse opplysningene blir brukt i ettertid. Og vi har ingen kontrollorganer som sørger for at irrelevante opplysninger, overskuddsinformasjon eller sensitive opplysninger brukes forsvarlig.
Ifølge Dagens Næringsliv skal det det innsamlede materiale dreie seg om ip-numre, fillister, brukernavn og oversikter over filer og innhold som er distribuert. Privatpersoner skal også være identifisert. Denne typen informasjon kan ifølge Datatilsynet være sensitive personopplysninger.
Det er vel ingen som helst tvil om at det her er snakk om sensitive opplysninger. I seg selv er det det jo ikke nødvendigvis sensitivt å vite navnet på folk, IP-adressen eller hvilke filer de deler med andre. Men ettersom det her er snakk om dokumentasjon på potensielt straffbare handlinger, er det vel ganske åpenbart at de er sensitive. På den andre siden – det er ingen grunn til automatisk å anta at fildeling per definisjon er straffbart. Tvert imot sa svenske domstoler i fjor at det var overvåkingen av privatpersoner på nett som var ulovlig.
Advokatene Tøndel og Ljostad skremmer i utgangspunktet ikke vannet av meg. Men dersom musikk-, film- og programvareindustrien skulle inngå et mer omfattende samarbeid med aktører som Microsoft, Google, Yahoo og nettleverandører, så kan vi i framtiden ane et overvåkingsregime verden aldri før har sett maken til. Både Google og Yahoo har tidligere vist at overvåking og tvilsom bruk av opplysninger ikke er fremmede for dem. Nå er det jo slik at myndighetene allerede har tilgang til en del av disse opplysningene, gjennom EUs direktiv om lagring av elektronisk informasjon. Direktivet er etter min mening for omfattende, men den er i det minste regulert og underlagt offentlig kontroll. Den kommersielle og private overvåkingen er ikke det. Vi har ingen kontroll med hva opplysningene om oss og vår nettbruk kan bli brukt til av kommersielle aktører i framtiden. Det er skremmende.
En klarere holdning fra Datatilsynet er påkrevd. Trolig er det behov for et klarere lovverk som sikrer den enkelte borger mot elektronisk overvåking fra hvem som helst. Og vi trenger denne avklaringen nå.
About Pål Hivand
