Åpenhet og gjennomsiktighet må prege forvaltningens forhold til omgivelsene. Det er 36 siden Stortinget vedtok offentlighetsloven. Fremdeles er det unntaksbestemmelsene i loven som er mest brukt i norsk forvaltning. I et land som har hatt lovbestemt offentlighet så lenge burde ikke åpenhet være en radikal tanke. Men slik har det blitt.
Men nå går kommunene Gausdal og Lillesand foran som gode eksempler og demonstrerer at god kommunikasjon kan funderes i ideene om demokrati og åpenhet. Det er en krevende øvelse, uten tvil. Men det viser samtidig at forvaltningen kan tenke nytt og framtidsrettet, uten hjelp av kommunikasjonsbransjens påklistrede moteord eller overprisede rådgivere.
Tillit og troverdighet
Enhver virksomhet er avhengig av tillitt og troverdighet, uavhengig om man forholder seg til eier og børs eller brukere og borgere. Åpenhet om beslutningsprosesser, rammebetingelser, vurderinger – og til syvende og sist – beslutningene, er helt avgjørende i en slik sammenheng. Likefullt er norsk offentlig forvaltning, og forsåvidt privat næringsliv, skammelig akterutseilt.
Utallige er de avisartikler som de siste årene har omhandlet behovet for mer åpenhet innenfor norsk barnevern, psykiatri, kontorlandskap (jada! det også), forskning, innvandringspolitikk, skolekarakterer og – forvaltningen, for å nevne noen. Ja, alle er enige om at åpenhet er av det gode. Problemet er jo å gjøre det. Å åpne opp.
Åpenhet er demokratisering
All verdens omorganisering i offentlig sektor har ikke hjulpet det minste. Kanskje snarere tvert om. I kjølvannet av New Public Management har det etablert seg en snever definisjon av effektivitet og ledelse, hvor demokratiske prosesser nærmest anses som upraktiske og uhensiktsmessige utenfor selve valglokalene. Den nye lederfilosofien er person- og bunnlinjeorientert, og er konsentrert om å styrke makten på vegne av forvaltning og på bekostning av brukerne og borgerne. Makten har funnet nye måter å te seg på, og nye argumenter for å lukke seg selv mot verden.
Åpenhet innebærer å være åpen for avbrytelser, forstyrrelser og kritikk. For innspill og tanker byråkratene ikke har tenkt selv, eller ikke vurdert godt nok. Åpenhet er å la folket delta i beslutningsprosesser og vurderinger. Javisst, er det mye arbeid og ikke så rent lite ineffektivt – på kort sikt. Men ideen om demokratiet er nettopp at den åpne debatten og dialogen faktisk leder til bedre beslutninger. Til en bedre arbeidsplass. Til en bedre forvaltning, bedre tjenester og til vedtak som har tillitt og troverdighet blant de menneskene som beslutningene angår. Og derfor lønnsom på lang sikt.
Dette var tanken bak offentlighetsloven, da den ble vedtatt november 1970. Allerede da var unntaksbestemmelsene så mange og romslige, at det i praksis ikke har endret forvaltningens praksis nevneverdig. Ingen endring av substans kan skje før systemene åpnes opp, og tradisjonelle byråkrater gir slipp på sine privilegier, og etablerer en bevissthet om å være folkets tjenere.
Åpenhet som kommunikasjonsstrategi
I kommunikasjonsbransjen er det andre begreper enn åpenhet som råder grunnen; merkevarebygging og omdømmeforvalning, posisjonering, budskapsplattformer, statement-basert svarmetode og samfunnskontakt er noen. Begreper som etterhvert også har slått rot i mange offentlige virksomheter.
Det er ikke avgjørende hvilke begreper man bruker, men det er samtidig naivt å tro at ikke begrepenes iboende verdier og perspektiver smitter over på dem som tar begrepene i sin munn. Åpenhet kan alle trygt ta i sin munn. Det dekker de fleste kommunikative utfordringer, og har i seg respekten for de demokratiske prosessene`og normalt sunt vett.
Da Lillesand kommune i 2005 vedtok sitt informasjonsreglement, og når Gausdal kommune i mars i år vedtar sin informasjonsplan, bidrar de til å endre landet litt i retning av faktisk og praktisk åpenhet. Kommunene framstår i dag som framtidsrettet, tidsriktig og modige i sine valg. Man har erklært at kommunene er til for borgerne, brukerne, ansatte og samarbeidende myndigheter – og ikke for sin egen eller rådmannens del. Derfor åpner man opp og lar oppdragsgiverne delta aktivt i styrings- og beslutningsprosessene i kommunene.
Vips, så var det gjort?
Åpenhet i Gausdal og Lillesand er definert som en praktisk og strategisk metode for dialog med kommunens omgivelser – og med seg selv. Derfor sier man klart og radikalt fra om at ansattes ytringsfrihet, publikums rett til innsyn i dokumenter og deltakelse på møter og sikkerhet for varslere er grunnleggende for kommunenes eksistens. Allmennheten og ansatte blir kommunenes viktigste revisorer når det gjelder kvalitetssikring av drift og tjenesteproduksjon. Varslerne er definert som demokratiets nødvendige sikkerhetsventil.
Ja, ikke bare sier man at kritikk og debatt, fra presse, innbyggere og ansatte er tillatt- også om kritikkverdige forhold i kommunene. Det er sågar ønskelig og en klar forutsetning for kommunens eksistens. Dokumenter skal ikke unntas offentlighet, med mindre det finnes en sterk og saklig grunn for det. Selv dokumenter som inneholder opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt skal utleveres, når sensitive opplysninger er fjernet.
Er det så enkelt? Ja. Og nei. Det er på ingen måte enkelt. Åpenhet, i denne grad, er en svært krevende kommunikasjonsøvelse. Holdninger og kultur skal endres i forvaltningen. Og kommunenes valg skal dokumenteres hver eneste dag, i hver eneste sak. Det innebærer ikke bare å tåle det ubehag og de kommunikasjonsmessige utfordringer en slik åpenhet medfører for forvaltningen. Men også evne og vilje til å sørge for at åpenheten styrker kommunen totalt sett.
Krevende, javel. Men først og fremst på høy tid.
Denne artikkelen er også publisert på depesjer.no.
About Pål Hivand
