Intensjonene med EU-direktivet om lagring av tele- og datainformasjon er gode. Men veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner.
Direktivet forutsetter at all teledata lagres: hvor, når og til hvem noen har ringt, sendt meldinger fra telefon, IP-telefon, e-post, logging av IP-adresser og nettsider som den enkelte besøker, på- og avlogging på tjenester på nett og så videre. Alt skal nå lagres i seks til 24 måneder, avhengig av hva det enkelte landet finner hensiktsmessig. Direktivet skal hjelpe politiet i arbeidet mot organisert kriminalitet og terrorisme.
Skyldig inntil bevist motsatt
Mens politi tidligere måtte ha skjellig grunn til mistanke og rettslig kjennelse for å drive overvåking, skal alle nå overvåkes permanent.Mens vi tidligere var uskyldige inntil bevist motsatt, er er alle europere nå potensielle terrorister. Og det er de private selskapene som skal lagre informasjonen om oss det på vegne av staten, inntil staten trenger informasjonen det er snakk om.
Vi er med andre ord skyldige, inntil bevist motsatt. De som mener dette er et godt grep mot terrorisme og organisert kriminalitet vil imidlertid hevde at nettopp den lagrede informasjonen vil kunne frikjenne de som faktisk har rent mel i posen – det vil si de fleste av oss.
Men er det slik? Er det den mest sannsynlige konsekvensen av direktivet?
Det som skal lagres er opplysninger om vår elektroniske kommunikasjon, men ikke innholdet i den. Det vil si hvem vi har korrespondert med, når vi gjorde det og hvordan vi gjorde det. Hva vi samtalte om, skal ikke lagres. Og hva vil slike opplysninger egentlig fortelle?
Jeg må anta,selv med min begrensede innsikt i politiets etterforskningsmetoder, at slike opplysninger kan ha verdi for politiet og bidra til å felle skyldige kriminelle. Problemet er er imidlertid at det har sin pris:
Antatt skyldig
For det første så snur det prinsippet om privatlivets fred og menneskers opprinnelige uskyld fullstendig på hodet. For det andre, så er det grunn til å tro at direktivet vil bidra til at vi over tid i større grad vil akseptere antatt skyld framfor bevist skyld. Direktivet er i sitt innhold laget for totalitære samfunn, og ikke for samfunn tuftet på de liberale, demokratiske ideer. EU-direktivet er en oppskrift for diktatur.
Dersom det kan bevises at jeg har besøkt nynazistiske nettsider, kanskje logget meg på et forum hvor sterk innvandringsfiendtlig debatt er vanlig, sendt e-post til personer som viser seg å være nazister eller kriminelle av en eller annen karakter….. hva forteller disse opplysningene?
Formålet er målet
Vel, formålet med direktivet vil legge betydelige føringer for tolkningen av resultatet av overvåkingen, vil det ikke? Er det ikke slik at første naturlige antakelse er at undertegnede er nazist eller sterkt innvandringsfiendtlig? I en tenkt situasjon kan det jo tenkes at jeg faktisk var ute etter å gjøre meg kjent med argumentene som føres mot innvandring i de ekstreme miljøene, nettopp for å gjøre rent i min egen argumentasjon. Sannsynlig? Nei.
Jeg er dermed antatt rasist, uten at noen egentlig kjenner innholdet i kommunikasjonen.
I den grad man argumenterer at opplysninger også skal kunne frikjenne uskyldige, så ville det være mer redelig om man faktisk også lagret selve innholdet i kommunikasjonen. Det er jo ikke min korrespondanse med min gamle tante som er relevant i direktivet, men min eventuelle korrespondanse med tvilsomme elementer loven tar sikte på å bevare og sikre på vegne av myndighetene. Da er det selve innholdet i denne korrespondansen som er interessant.
Frykt som motivasjon
Filosofen Popper mente at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Veien til diktaturet har samme konstruksjon, og den bakenforliggende motivasjonen er frykten. Frykten for “de ville horder”, islamistene, terroristene, jugoslaviske organiserte kriminelle – “de andre”. Denne frykten gjør det lettere å tenke kortsiktig og mindre prinsippielt. Men det er en farlig vei.
I et liberalt og åpent samfunn må vi bekjempe trangen til å innføre overvåkings- og kontrollsystemer som bryter med de demokratiske og liberale prinsipper og verdier, om intensjonene er aldri så gode og frykten aldri så stor. Å verne om demokratiet innebærer å si nei lover, regler og direktiver som i en gitt situasjon vil kunne misbrukes av aktører med mindre gode intensjoner. Lovverk og verdier i Norge må etableres med sikte på at det samme lovverket ikke skal kunne utnyttes av styresmakter i framtiden som ikke er opptatt av borgernes individuelle friheter og demokratiske prinsipper.
Informasjonssamfunnets skrekk
Mens vi venter på statsdiktaturet, som forhåpentligvis aldri kommer, kan det være interessant å se på det informasjonssamfunnet som vokser fram i regi av av de mulitinasjonale selskapene Google, Yahoo, Microsoft og andre. Google har nylig ofret ideen om fri informasjon og ytringsfrihet for å komme inn på det kinesiske markedet. Googles kinesiske søkemotor er renset for det som kinesiske myndigheter har definert som uønsket informasjon. Yahoo har gått et skritt lenger, og har videreformidlet informasjon om dissidenter på nett til de samme kinesiske myndigheter. Det medførte at myndighetene kunne arrestere dissidenter, hvorav bevismaterialet ble supplert av Yahoo.
Hva om Google og Yahoo i tillegg satt på slik informasjon som EU-direktivet pålegger markedets aktører å lagre og videreformidle ved behov? Da ville alle som har korrespondert med de samme kinesiske dissidenter plutselig komme i myndighetenes søkelys.
Noen vil hevde dette er utenkelig i et demokratisk Europa. Jeg vil hevde at det er svært sannsynlig. Krigen mot terror har gjort oss skvetne, og flere nasjoner har innført lover i terrorbekjempelsens skygge som har medført løsere krav til bevisføring og fengsling uten lov og dom. Tyrkia, et gjennomført totalitært regime, fengsler dissidenter på de mest latterlige anklager. Tyrkia har lenge ønsket seg inn i det europeiske fellesskapet, og det er all grunn til å tro at de snart vil lykkes.
Det ville derfor være et paradoks om det frie Europa skulle gi det dikatoriske Tyrkia ytterligere instrumenter for å undertrykke og overvåke sine borgere. Veien til Ankara og Bejing må brolegges med mer håndfast materiale enn frykt og gode intensjoner.
Ironisk nok har debatten i Norge om direktivet handlet mest om hvem som skal betale for merkostnadene i forbindelse med lagringen av all informasjonen. Retten til privatliv og grunnleggende borgerrettigheter er dermed redusert til et spørsmål om forbrukerrett.
Kan vi nå forvente at Forbrukerombudet tar saken, og forsvarer dissidenters rett til ikke å måtte betale for overvåkningen av seg selv? Jeg håper det.
About Pål Hivand
