Min uærbødige påstand er at vi har andre og større trusler mot ytringsfriheten i dette landet, enn den etterhvert innskrenkede retten til å tegne islamske profeter med rare hatter.
Norske arbeidstakere dømmes jevnlig i norske rettssaler for illojalitet etter varsling eller personlige ytringer. Ytringer som av en eller annen grunn faller arbeidsgiveren tungt for brystet, og som ledelsen derfor mener gir skjellig grunn til oppsigelse, ordensstraff eller andre mer eller mindre uskjønne sanksjoner og represalier.
Den siste tids svært opphetede debatt om karikaturene av Muhammed ga meg et ørlite håp om at norsk ytringsfrihet som sådann skulle komme under debatt, og ikke bare spørsmålet om å fritt tegne islamske helligheter. Slik ble det jo ikke. Mer hellig enn profeter i Norge, er hensynet til det offentlige og private norske næringslivet og dets narsisistiske ledere.
Kritikk? Nei takk!
Norske arbeidstakere forventes å holde kjeft, og snakke ledelse, oppdragsgivere og styre etter kjeften. Arbeidstakerne skal aller helst ikke nevne at det skjer kritikkverdige ting i offentlig og privat regi: at penger forsvinner i lommene på enkelte, at syke ikke får pleie, at det sløses og svindles. Kritikk mot egen virksomhet basert på samvittighet og etikk er uhørt. Her skal holdes munn!
Dette skjer til tross for at offentlig sektor, og en rekke private bransjer har utviklet egne etiske regelverk som understreker behovet for redelig, hederlighet og åpenhet. Og det er på tvers av intensjonene i lovverk for offentlig og privat sektor. Det skjer på tross av at både FNs og den europeiske menneskerettskonvensjonen understreker retten til fri ytring.
Paradoksalt nok synes heller ikke fagorganisasjonene, med noen få hederlige unntak, særlig interessert i medlemmenes rett til å si sin mening uten trusler om oppsigelser eller mobbing og trakassering.
Blasfemisk tegning i arbeidslivet
Det er et akutt behov for litt blasfemisk tegning innen norsk arbeidsliv. En kranglete, kreativ satan av en arbeidstaker som ikke lar seg kneble, og som tegner keiseren kliss naken. Gjerne med store neser og rare hatter. Han må gjerne være muslim.
Blanke ark og farvestifter er herved delt ut.
About Pål Hivand
