Debatten om bildene av den islamske profeten Muhammed i danske Jyllands-Posten og det norske kristenfundamentalistiske tidsskriftet Magazinet har redusert prinsippet om ytringsfrihet og fravær av sensur til et spørsmål om anstendighet. Og det er det da ikke.
Det er som regel ikke de dannede og allmenne, de respektfulle og aktverdige ytringene som trenger beskyttelse. Ingen vil finne på å brenne flagg, true eller bombe andre mennesker for meninger de fleste av oss har og som ingen provoseres av. Når det gjelder meninger vi ikke liker, stiller saken seg ganske annerledes. Det er ofte de marginale, omstridte, respektløse og hatefulle meningene som bringer fram ytterlighetene hos de minst tolerante av oss.
I denne saken har ekstremistiske meningsmotstandere i den muslimske verden truet med handelsboikott, drap av skandinaviske innbygger i utlandet og med å bombe norske og danske mål. I så måte merker jeg at det ikke er helt uten ubehag jeg kommenterer denne saken. Og mitt ubehag illustrerer sakens kjerne: ytringsfriheten handler om det enkelte menneskes frihet fra trusler, undertrykkelse og represalier på bakgrunn av vedkommendes meninger.
Nihilisme i debatten
Redaktør Vebjørn K. Selbekk i det kristenfundamentalistiske Magazinet anklages nå som prinsippløs fordi han valgte å trykke bildene av Muhammed, mens han samtidig ikke vil trykke tekster eller bilder som kan støte kristne. Nå er det imidlertid ikke et krav at kun nihilister skal kunne drive samfunnskritikk eller debatt. Selv personer med ensporet verdensbilde og brist i sitt logiske resonnement har krav på å få fremme egne meninger uten å bli møtt med drapstrusler.
Bildene (her gjengitt i Dagbladet) kan ikke sies å være støtende, dersom man da ikke er muslim. Nå vet jeg intet om hvordan det er å være muslim eller hvorfor disse bildene oppleves som krenkende. Det kan da heller ikke være et krav at det kun er muslimer som skal kunne definere innholdet i debatten om islam.
Viktig er det å huske at det er ikke alle muslimer som har truet redaktører og andre forsvarere av ytringsfriheten. Like lite som redaktør Vebjørn K. Selbekk representerer nordmenn flest i denne saken. Men i det vi bøyer av for trusler om vold og lemlestelse, så har vi gitt fra oss en viktig del av friheten vi så ofte tar for gitt. Magazinet og Jyllands-Postens bildebruk kan imøtegås med ord fra de som føler seg kallet til det.
Vi andre, som først og fremst lar oss provosere av truslene om voldsbruk, må finne oss i å gå i tog for ytringsfriheten. I denne saken betyr det å omfavne Selbekk og Jyllands-Postens rett til å fremme sine meninger, selv om vi måtte være grunnleggende uenige i innholdet (bildene) i dem. Neste gang kan det være meningene i Ad:varsel som fremprovoserer trusler om represalier og sanksjoner. Om det skulle skje, så håper jeg at du er en av dem som forsvarer min rett til å ha meninger og gi uttrykk for dem – uten å måtte frykte for liv, helse eller karriere. Selv om du ikke deler innholdet i dem.
About Pål Hivand
