Statsminister Jens Stoltenberg reagerer på at “enkelte militante muslimer” brenner det norske flagget som reaksjon på publisering av bilder av Muhammed. Jeg mener vi fikk som fortjent.
Flaggbrenning må i dagens Norge anses som en meningsytring på linje med hvilken som helst fredelig ytring. Selvsagt provoserer den, ettersom flagget er et symbol for alt det vi hver for oss mener flagget representerer: det beste ved Norge. Men dersom Otto Jespersen kan brenne det amerikanske flagget som protest og underholdning på norsk reklamefinansiert fjernsyn, får vi saktens akseptere at provoserte muslimer gjør det samme med det norske flagget.
Flaggbrenningen gir oss en unik mulighet til å ta inn over oss i hvilken grad bildene av Muhammed må oppfattes som krenkende av mange muslimer, og er en erfaring noen og enhver av oss kan ha godt av. Problemet er ikke, slik Stoltenberg hevder, flaggbrenningen. Problemet er at begrepene “flaggbrenning” og “enkelte militante muslimer” nevnes i samme setning, uten at selv statsministeren klarer å skille ut hvilke av disse som er mest avskyelig og uforenelig med konseptet ytringsfrihet.
About Pål Hivand
