Kjært barn har mange navn, heter det. Vel navnene som varslere ofte beheftes ved, tyder på at barnet ikke er så kjært.
I den norske offentlige debatten det siste året er det i all hovedsak tre grupper som har talt varslernes sak: journalister, arbeidslivsforskere og representanter for Arbeidstilsynet. Journalister fordi varslerne representerer et viktig kildegrunnlag for den kritiske og undersøkende journalistikken. Arbeidslivsforskerne fordi stadig flere undersøkelser viser at varsling, og mangel på åpenhet, gjør varslerne til offer for trakassering og mobbing. Arbeidstilsynets medarbeidere fordi de omsider har fått forskning som underbygger behovet for større vern av arbeidsmiljøet i virksomhetene.
For varsling handler om betydelig mer enn kildevern for norske medier. Varsling handler like mye om å varsle til sjefen, til kollegaer og til kontrollorganer som til pressen. I virksomhetene handler det om etisk forretningsvirksomhet, retten til medbestemmelse og et godt arbeidsmiljø.
Men det handler også om hva slags samfunn vi vil ha: preget av tvang og kontroll av den enkelte, eller et åpent samfunn hvor vi, enkeltpersoner, offentlig forvaltning og private virksomheter, må stå til rette for offentligheten når ulovligheter, umoral eller samfunnsødeleggende aktiviteter blir offentliggjort.
I et slikt samfunn hører ikke begreper som sladrehank, tyster eller illojale medarbeidere hjemme. Skal vi ikke heller sette oss ned og definere; hva er lojalitet når du arbeider i Statoil eller i Bergen kommune? Er det bare å gjøre som sjefen sier og å holde kjeft? Eller kreves det mer av oss? Skal vi tenke og vurdere selv – skal vår samvittighet og anstendighet og vår etiske vurderingsevne være en del av det arbeidsgiver betaler for når hun ansetter oss? Naturligvis skal det være slik.
Og hva skal vi gjøre når sjefen ikke vil høre på advarslene? Og skal vi akseptere at den som varsler sjefen om kritikkverdige forhold blir degradert, omplassert, trakassert og mobbet?
Det mest interessante i siste års debatt er å se i hvilken grad de store fagorganisasjonene og NHO har vært fullstendig fraværende. Enkelte forbund innen utdanningssektoren og helsesektoren har vært aktive. Det har daogså vært gjort enkelte undersøkelser om varsling innen disse sektorene (Prosjekt Munnkurv og Vær stille !).
Men LO holder kjeft. NHO holder kjeft. Varsling er også et spørsmål om solidaritet. Men sladrehank får fremdeles bank.
About Pål Hivand
